Yalla bye!

Tida har bare fløyet, plutselig er jeg ferdig med oppholdet mitt her. Er akkurat ferdig med hadetbrahåperviseesigjen-besøksrunden.

Har ikke vært veldig mye action i leiren disse ukene, kanskje like greit etter mye styr og kaos i mai. Jeg har brukt en del tid på musikkaktiviteter med barn, ellers har det blitt mye besøk og mye turer på stranda. Det er en av de positive sidene ved å bo i Rashedie, at man har strandlinje – rett ut til middelhavet. Det er nesten så jeg glemmer at jeg er i en flyktningeleir når jeg rusler sammen med venninner på stranda i solnedgangen eller sitter på en eller annen takterrasse i skyggen av drueplantene og diskuterer politikk, religion, framtida eller fortida. Men flyktningeleir er dette definitivt. Og de fleste skjønner vel ikke når og hvordan de skal få komme tilbake til hjemlandet sitt. ”Inshaallah i fremtiden” får jeg som regel høre. Insha allah.

Og da sier jeg takk for meg og tar fatt på veien hjem sammen med Iselin som har vært på besøk hos meg den siste uka. Vi tar tog og buss og satser på å være i Norge om ca 2,5 uker. Men jeg skal definitivt tilbake hit i fremtiden og besøke alle de fine menneskene jeg har blitt kjent med her i leiren.

Yalla bye!

Hverdagsliv i varmen...

Er bra varmt her for tiden. Ikke sånn at det gjør vondt og ikke er til å holde ut, men sånn at på ettermiddagen holder man seg sittende inne under vifta si (og har forhåpentligvis strøm), at man trenger minst to-tre kalde dusjer per dag og at energinivået er generelt lavere enn det pleier å være. Jeg slet litt med å gå ”anstendig kledd” i starten uten å smelte bort, men nå har jeg funnet ut at vide, luftige lange klær er helt utmerket å vandre rundt i. Det vil si at jeg må tåle litt kommentarer fra noen av de fjonge venninne mine her som er veldig opptatt av hva de går med og hvordan de tar seg ut, og jeg har fått et par undrende spørsmål om hvorfor vi norske jenter som er så rike alltid går så slaskete kledd...

Jeg har kommet i gang med litt aktiviteter, i sommer er det hovedsaklig musikkgrupper på biblioteket og på Al Quds ungdomssenter for meg. På biblioteket har jeg en kombi engelsk/musikkgruppe, en stor gruppe barn på ca ti år som jeg skal lære engelske sanger til. Og de skal helst synes det er litt gøy. Jeg har også gitarundervisning for noen litt eldre barn og en gruppe blokkfløyteelever. Med den siste gruppe sender jeg stadig tanker til alle musikklærere på barneskoler i Norge og fatter ikke hvordan de holder ut med hele klasse med blokkfløytendespillende 9-åringer. Jeg har 3-4 elever om gangen, og det er mer enn nok til å få hodepine.

Jeg har også vært innom en gruppe på et annet senter (Beit Atfal Assomoud for dere som er kjente her). Det er en gruppe for 14-16 åringer som har slutta på skolen. En del av barna dropper ut av skolen her. I gruppa jeg var litt med i var det en kombinasjon av ungdom som var tatt ut av skolen av foreldrene fordi de er nødt til å hjelpe til i huset, og ungdom som har blitt kasta ut av skolen fordi de av ulike årsaker har strøket på eksamen et visst antall ganger (vanligvis to eller tre ganger). Jeg aner ikke hva som kommer til å skje med disse tenåringene i fremtiden. Jeg spurte et par av jentene hva de tenkte, og da var svaret ”jeg skal vel sikkert gifte meg snart”.

Ellers bruker jeg mye tid på å gå på besøk til folk. Det tok meg 8 dager å komme gjennom den obligatoriske ”hei, jeg er tilbake”-runden, så nå har jeg et par uker til å besøke hvem jeg vil og til å gå turer på stranda med hvem jeg vil før jeg må ta fatt på ”hadet og takk for meg”-runden.

Tilbake igjen!

Da var jeg tilbake i leiren. Er kanskje ikke så lett å henge med på dette opplegget vårt. Jeg dro altså til Norge 30. mai. Christine dro i slutten av mai. Og nå er jeg tilbake og skal være ca fire uker i leiren.

I grunnen fint å være tilbake. Er ikke de helt store forandringene her. Landet har jo fått president siden sist jeg var her, men det ser ikke ut til å ha de store innvirkningene på hverdagslivet i leiren. Av andre forandringer kan nevnes at det har blitt varmere (men fremdeles utholdelig, jeg kom jo fra Oslo i steikende sol og mange-og-tyve-grader!), det er mer mygg, arabisken min er blitt helt fullstendig ubrukelig, fruktsesongen er i full gang (Meloner! Ananas! Aprikos! Aahh!) og jeg synes det er litt sjarmerende med alle ungene som maser og roper på gata. Foreløpig har jeg brukt mest tid på å hilse på gamle kjente og planlegge litt hva jeg skal finne på disse ukene.

Så jeg vandrer fornøyd rundt her med konstant klissete kinn, alle driver å kysser på meg hele tiden. Alle damene vel å merke. Ikke mennene. Det skulle tatt seg ut.

litt lokal spenning med morgenkaffen

Her i leiren var det full kaos i dag morges.. For en maaned siden roemte datteren til en av de store PLO lederne i leiren. Hun er gift, men roemte med en annen mann som hun elsker, som ogsaa er gift fra foer med barn,... I allefall, det gikk rykter om at hun dukket opp paa den palestinske ambassaden i Beirut i dag morges og faren hennes gikk litt amok fordi ambassaden ikke vil utlevere henne til han. Han vil drepe henne fordi hun har gjort skam over familien, og hun maa derfor beskyttes. I sin sinne sendte han sine soldater til alle skolene og organisasjonene i leiren og beordret alle barn og ansatte hjem og tok midlertidige kontroll over leiren. Alle fikk beskjed om aa holde seg hjemme...
Jeg var hos arabisk laereren min og det var ganske kaos en stund, mange snek seg fra hus til hus med den nyeste informasjonen og for aa faa oppdateringer fra andre. Heldigvis klarte noen av de andre PLO lederne i leiren aa roe han og han trakk tilbake sine soldater. De driver naa aa proever aa forhandle med han og faa han til fornuft, men hvem vet, han har visst en bakgrunn av urasjonelle handlinger... Bla. saa fengslet han broren til mannen som roemte med datteren hans og banket han for aa faa informasjon om datterens tilstedevaerelse.
Det er saant som skjer naar det er for mange vaapen tilgjengelig og menn som mishandler sin maktposisjon for personlige hensikter!!!!

Paa vei mot grensen til Palestina!

Bussene stod i koe oppover fjellveiene mot "Gate Fatmeh" der Soer-Libanon grenser til Nord-Palestina (naavaerende Israel)

liten demonstrasjon utenfor militaerposten... folk veier med flaggene for aa proeve aa gjoere seg synlig for folk som staar paa andre siden av grensen (den israelske siden)

60 år uten et glimts av Palestina

I går var det 14.mai, dagen før ”Al Nakba”, dagen som for Palestinerne markerer ’katastrofen’, da de i 1948 ble fordrevet fra sitt land, dagen da Israelerne feirer opprettelsen av en ny nasjon. I år er det 60 år siden og dagen skulle derfor markeres spesielt. Jeg møtte opp tidlig på morgen på biblioteket i Rashedieh flyktningleir i Sør-Libanon, der palestinere har bodd i eksil over flere generasjoner. Jeg ble invitert til å være med til grensen mot Israel for å se Palestina, landet som en gang var deres, og der det var avtalt at familie og venner som fortsatt bor på andre siden av grensen skulle samle seg.

Palestinere i Libanon har ikke lov til å nærme seg grensen mellom Libanon og Israel og det trengs tillatelse for å passere forbi militærpostene som er satt opp langs veien. Men i dag skulle det være ordnet og tillatelse var avklart fra både det libanesiske militæret, UNIFIL og Hezbollah. Med 40 busser fylt med palestinere fra ulike flyktningleire i Libanon kjørte vi altså av gårde mot grensen. I ført ”kofiyeh” (palestinaskjerf) og med palestinske flagg hengende ut av bussen var det god stemning, allsang og klapping hele veien oppover fjellveiene. I dag skulle de se Palestina, det lengtede hjemlandet og for mange var dette første gang.

Etter noen timers kjøring kom vi til første militærpost ved ”Gate Fatmeh”, som er bevoktet av både det libanesiske militæret og UNIFIL. I dag var det ekstra mange soldater der, sendt som forsterkning og etter hvert kunne man også se UNIFILs helikoptre sirkle lavt rundt området. 40 Busser stod nå på rekke og rad langs veien, i stekende sol og ventet spent på å komme inn mot grensen. En halvtime gikk, så en time, men ingen fikk passere og vi fikk beskjed om å snu. ”Dere er for mange” var forklaringen. Nok en gang kunne det libanesiske militæret demonstrere sin makt og frata palestinerne et gledesøyeblikk. Kan hende de også var redd det skulle bli bråk, at noen skulle kaste stein mot Israelerne og at dette ville eskalere. Da situasjonen i Libanon generelt er svært ustabil i disse dager prøver militæret å ha ekstra kontroll og hindre at det oppstår flere problemer, til og med i forbindelse med en fredelig markering. Men folket ga seg ikke så lett og etter hvert fikk de forhandlet seg til at 25 busser kunne passere, selv om tillatelsen opprinnelig inkluderte alle. Jeg forble på utsiden sammen med hundrevis av skuffete palestinere. ”Det er som en katastrofe i katastrofen! Alt vi ville er å se landet som ble fratatt oss på denne dagen. Det er vårt liv i et nøtteskall, vi møter motstand gang på gang på gang! Jeg får ikke en gang se et glimts av Palestina!”

De som kom seg gjennom militærposten og fikk se over til andre siden fortalte meg senere om det sterke møte. ”Vi så mennesker på andre siden som vinket med flagg og skrek, mange gråt.” Men også på den israelske siden møtte de motstand. Det israelske militæret hadde forberedt seg og jaget fort bort folkemengden som hadde samlet seg. ”Al Nakba’ er i utgangspunktet ikke en gledens dag for palestinere, men den ble i år gjort verre ved å hindre håpefulle mennesker som bare ønsket et syn av sitt land. Landet som representerer deres drøm, ønske og rett til å en gang vende tilbake. På veien tilbake var stemningen nedtrykt, men slettes ikke motløs: ”Al Quds royhin! Sjohæda, bil mælaiyn!” ”Til Jerusalem vi drar! Som martyrer i billiontall!”