60 år uten et glimts av Palestina

I går var det 14.mai, dagen før ”Al Nakba”, dagen som for Palestinerne markerer ’katastrofen’, da de i 1948 ble fordrevet fra sitt land, dagen da Israelerne feirer opprettelsen av en ny nasjon. I år er det 60 år siden og dagen skulle derfor markeres spesielt. Jeg møtte opp tidlig på morgen på biblioteket i Rashedieh flyktningleir i Sør-Libanon, der palestinere har bodd i eksil over flere generasjoner. Jeg ble invitert til å være med til grensen mot Israel for å se Palestina, landet som en gang var deres, og der det var avtalt at familie og venner som fortsatt bor på andre siden av grensen skulle samle seg.

Palestinere i Libanon har ikke lov til å nærme seg grensen mellom Libanon og Israel og det trengs tillatelse for å passere forbi militærpostene som er satt opp langs veien. Men i dag skulle det være ordnet og tillatelse var avklart fra både det libanesiske militæret, UNIFIL og Hezbollah. Med 40 busser fylt med palestinere fra ulike flyktningleire i Libanon kjørte vi altså av gårde mot grensen. I ført ”kofiyeh” (palestinaskjerf) og med palestinske flagg hengende ut av bussen var det god stemning, allsang og klapping hele veien oppover fjellveiene. I dag skulle de se Palestina, det lengtede hjemlandet og for mange var dette første gang.

Etter noen timers kjøring kom vi til første militærpost ved ”Gate Fatmeh”, som er bevoktet av både det libanesiske militæret og UNIFIL. I dag var det ekstra mange soldater der, sendt som forsterkning og etter hvert kunne man også se UNIFILs helikoptre sirkle lavt rundt området. 40 Busser stod nå på rekke og rad langs veien, i stekende sol og ventet spent på å komme inn mot grensen. En halvtime gikk, så en time, men ingen fikk passere og vi fikk beskjed om å snu. ”Dere er for mange” var forklaringen. Nok en gang kunne det libanesiske militæret demonstrere sin makt og frata palestinerne et gledesøyeblikk. Kan hende de også var redd det skulle bli bråk, at noen skulle kaste stein mot Israelerne og at dette ville eskalere. Da situasjonen i Libanon generelt er svært ustabil i disse dager prøver militæret å ha ekstra kontroll og hindre at det oppstår flere problemer, til og med i forbindelse med en fredelig markering. Men folket ga seg ikke så lett og etter hvert fikk de forhandlet seg til at 25 busser kunne passere, selv om tillatelsen opprinnelig inkluderte alle. Jeg forble på utsiden sammen med hundrevis av skuffete palestinere. ”Det er som en katastrofe i katastrofen! Alt vi ville er å se landet som ble fratatt oss på denne dagen. Det er vårt liv i et nøtteskall, vi møter motstand gang på gang på gang! Jeg får ikke en gang se et glimts av Palestina!”

De som kom seg gjennom militærposten og fikk se over til andre siden fortalte meg senere om det sterke møte. ”Vi så mennesker på andre siden som vinket med flagg og skrek, mange gråt.” Men også på den israelske siden møtte de motstand. Det israelske militæret hadde forberedt seg og jaget fort bort folkemengden som hadde samlet seg. ”Al Nakba’ er i utgangspunktet ikke en gledens dag for palestinere, men den ble i år gjort verre ved å hindre håpefulle mennesker som bare ønsket et syn av sitt land. Landet som representerer deres drøm, ønske og rett til å en gang vende tilbake. På veien tilbake var stemningen nedtrykt, men slettes ikke motløs: ”Al Quds royhin! Sjohæda, bil mælaiyn!” ”Til Jerusalem vi drar! Som martyrer i billiontall!”