Fredagsfrokosttanker

Solen skinner for tiden, vi satser på at våren har kommet. Jeg har lagt ullundertøyet på hylla for godt. Jeg tror Christie sover med det på enda, men det skjønner jeg ingenting av.
Jobbingen vår her og der går som vanlig, denne uken har det verken vært streik, demonstrasjon eller stengt på grunn av storm eller jordskjelv.

Og vi går på arabiskundervisning. Christine tre ganger i uka, jeg to.
I går etter timen, da det var tid for kaffe og slarving på takterrassen til Soha, læreren vår, snakka vi om det å oppdra unger. Ikke at jeg har noe særlig erfaring med akkurat det. Men det har hun. Hun og mannen har tre unger, noe som er forholdsvis lite i forhold til standarden her. Men hun mener det er nok, hun ønsker å ha mulighet til å følge opp alle sammen ordentlig. Generelt betyr mange unger trygghet for fremtiden her, mange som kan ta vare på deg når du blir gammel og ikke kan ta vare på deg selv. Det er ikke uvanlig med 10 unger i en familie. Men dette ser ut til å holde på å forandre seg så smått, i følge Soha er det nå vanlig å få rundt 7 unger. Og det er kvinnens oppgave å ta seg av barna og stelle huset. Dere som har diskutert litt med meg vet at det ikke skal mye til før jeg kommer med lange kvinnesaksprekener. Man kan si hva man vil om det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret her (og til en viss grad hjemme også). Noe jeg for så vidt gjerne gjør. Men det at kvinnen skal passe huset og ungene er i alle fall en oppgave å utføre, en slags mening i hverdagen. Det er ikke så lett for palestinere å skaffe seg jobb. I leiren er det svært begrensede muligheter. Utenfor leiren er det nå, i motsetning til tidligere, tillatt for palestinere ifølge libanesisk lov til å arbeide i de fleste yrker. Men å finne seg jobb er fremdeles ingen enkel sak. Å være mann og skulle forsørge familien økonomisk kan ikke være lett hvis man ikke har jobb og dermed ikke mulighet til nettopp det.

Kanskje dette endrer seg etter hvert. Mannen til Soha er en av de få mennene jeg har diskutert denne saken en del med, som regel i en fleipete tone, og vi ender ofte opp med at han later som han er sint på meg og roper ”you are not in Europe now!” (men så begynner han å le etterpå, så jeg regner med det er greit...). Han passer ungene av og til mens kona går på kurs. Og innrømmer, oss i mellom, at det hender han vasker litt hjemme. Hjemme hos familien vi bor hos har de en ordning alle tilsynelatende er fornøyde med, mor i huset går på jobben som fysioterapiassistent hver dag mens far i huset er hjemme og støvsuger og vasker opptil flere ganger om dagen. Og gjennom de ulike arbeidsstedene våre har vi møtt mange sterke kvinner i ledende posisjoner. Men dette er nok fremdeles unntak.

Ikke vet jeg hva som skal til for å forandre på mønstrene her, og ikke vet jeg hva som er beste løsning heller. Jeg vet bare at jeg er veldig glad for at jeg har mulighet til å gjøre stort sett som jeg vil uavhengig av etnisitet og kjønn, kan velge utdannelse og (i hvert fall til en viss grad!) jobb, og kan reise hvor jeg vil. Uten at det å måtte gifte meg med en utenlandsk mann er eneste løsning hvis jeg skulle ønske å reise bort.

Ut paa tur... Og hjem igjen.

I uka som har gått har vi ikke vært mye hjemme i leiren. Onsdag dro vi til Beirut, ambassaden hadde invitert til samling for alle nordmenn og liknende i Libanon. Og det er visst ikke få, rundt 70 personer hadde visst sagt de skulle komme. Så mange kan jeg ikke tro at det var der, men det var allikevel en ganske stor gjeng og en riktig så hyggelig kveld. Og vi har fått mange visittkort til mange mennesker vi kan hilse på rundt omkring i landet.

Siden det er mid-term exams (hva er det norske uttrykket? Vel, vi har jo ikke noe sånt i Norge. Men det er ca halvdagsprøver ungene værsågod bør gjøre det bra på) er det ikke så mange unger som dukker opp på aktivitetene på senterne, så vi benytta sjansen til å ta oss en langhelg og få sett litt mer av landet. Etter et par dager i Beirut (med blant annet den obligatoriske kaffe latte-drikkingen og CD-shoppingen) dro vi nordover til den nest største byen Tripoli. Der traska vi rundt i en helt enormt stor souk (=godt, gammeldags marked. I trange, overbygde ”gater”), i masete trafikkerte gater og i mindre trafikkerte hyggelige gater. Tripoli er kjent for sine søtsaker, men vi styrer helst unna dem. De er fryktelig søte og klissete, og består enten av noe karamellaktig masse, mandler/nøtter eller noe melkekrem-greier. Eller dette i kombinasjon, gjerne dyppet i sukker eller fritert. Men vi feira at vi var i landets søksak-hovedstad med å spise store mengder is til lunsj.
Etter å ha traska og traska dro vi til overnattingsstedet vårt, et lite hotell drevet av en like liten familie, og la oss kl 21.30 for da var det ikke noe mer å finne på og veldig kaldt.
Neste morgen dro vi mot Beirut igjen, men vi stoppa i Byblos, en veldig sjarmerende liten fiskerlandsby. Her fikk vi også traska rundt i trange koselige gater, spist fransk mat til lunsj og tatt oss en ordentlig strandtur og rota litt i fjæra (ok, den strandturen hadde vi ikke noe valg om siden jeg insisterte på å gå en vei vi ikke visste hvor endte, men viste seg å ende nede ved sjøen et godt stykke fra dit vi egentlig skulle...).

Er alltid godt å få lufta seg litt, se noen nye steder, møte noen nye mennesker og få litt inntrykk av hva som rører seg der utenfor vår lille boble. Samtidig er det ikke tvil om at det er blitt leiren som er ”hjemme”, og at det er godt å komme tilbake hit! Til og med til strømmen som er fryktelig ustabil og aldri der når man trenger den og til internetsjappa med arabisk popmusikk på full guffe. Og (ok, kanskje ikke saa godt aa komme tilbake til, men de er naa blitt en del av hverdagen) til ungene som maser om ”whatsyournameIamfinethankyou”, til gutta på hjørnet som prøver seg på slibrigheter (”do you know how to sex?”) og til han ene mannen jeg alltid møter på vei til Al Quds-senteret som står i veikanten og småroper med stor innlevelse: ”Please don’t touch! Please!!” (Og bare så det er avklart: jeg er på ingen måte i nærheten av å ta på ham...).

Vi har faatt nye senger!

Yabbayey!! endelig har vi faatt senger. Ikke at vi savnet det noe spesielt, men naa som vi har faatt de, med nydelige hjerter gravert inn i treet kan vi aldri gaa tilbake til tynne madrasser paa gulvet!

Sirkus og engelskundervisning!

Engelskundervisning med mine ivrige smaajenter...

Gutta strever for aa holde seg oppe mens jeg blir mer og mer entusiastisk og vil lage pyramiden hoeyere og hoeyere ;)

Yabbayey!! Kulde, demonstrasjon, landesorg og jordskjelv..

En dyster stemning har herjet leiren den siste uka; folk har vært nervøse på grunn av den varslete demonstrasjonen til det politiske partiet ’14.mars’, torsdag som var 14.februar.. (forvirrende ikke sant?). Alt her kalles demonstrasjon, men det var en markering i forbindelse med drapet på tidligere statsminister Hariri i 2005. I tillegg har vi hatt tre jordskjelv i løpet av noen få dager og kulda, regnet og vinden har vendt tilbake. Så ble en stor Hizbullah leder, Imad Mughniyeh, drept i Damaskus (Hizbullah skylder på Israel og har erklært ’åpen krig’). Og oppå det hele ble Mohammed tegningene trykt igjen, ’Haram!’

’Demonstrasjonen’ har vært planlagt lenge og det regjeringsvennlige partiet 14.mars har i dagene frem mot torsdag kommet med harde uttalelser mot opposisjonspartiet Hizbullah, noe som gjorde at folk fryktet at det igjen kunne bryte ut voldelige sammenstøt mellom de to… Men, som folk sier her: ”Al Hamdu lillah’ (takk gud) har det regnet og vært kaldt så folk flest holdt seg innendørs. Og siden Hizbullah erklærte landesorg i ære for Mughniyeh, har fokuset deres vært mot Israel, noe som la en demper for demonstrasjonen og det gikk fredelig for seg…

Så var det jordskjelvene.. Jeg sov gjennom de to første for de var på natten men mange hadde våknet (inkludert Sigrid), spesielt av den første som varte i hele 10 sekunder..
På fredag var det et lite jordskjelv rundt tolv, den var kort men merkbar. Jeg var i en liten fruktbutikk når jeg plutselig kjente og så veggene og gulvet riste. Jeg skjønte først ikke hva det var, trodde kanskje lastebilen som rygget forbi hadde krasjet inn i den ene veggen. Men da jeg og butikkmannen gikk ut for å se, var det ingen lastebil, men mange andre mennesker ute i gatene som snakket fort og opprørt: ”Hezey Ardiye! Hezey Ardiye! – Jordskjelv, jordskjelv!”. Mitt første jordskjelv!!! - ”Yabbayey!!”. På nyhetene senere viste det seg at det hadde vært ganske kraftig. Vegger hadde kollapset i den palestinske flyktningleiren Al Bass i Tyr (to gutter ble hardt skadet) og fra Beirut viste de bilder av sprukne veier og bygninger. Så varslet de et nytt jordskjelv som skulle komme noen timer etterpå. Dette skapte panikk blant noen og i Tyr løp mange ned til stranden for vente der og sitere koranen. I leiren var det en roligere stemning. Hva skal man gjøre? Jo, man setter seg ut på gata og venter… Sigrid og jeg var på denne tiden på Al Quds senteret, men alle ungene dro hjem. Så da var det bare en ting å gjøre – bli med og vente… En ganske absurd følelse der vi satt, hjemme hos en venninne, drakk te og ventet på et jordskjelv! Ved et tidspunkt fikk vi høre ”One minute, it will come in one minute!”. Da spratt jeg også opp og ut på gata der jeg tenkte det ville være tryggest, mens Sigrid ble sittende og le av meg… Men jordskjelvet kom aldri…

Ellers har dagene gått ’shwey shwey’ tilnærmet som normalt – noe som er normalt… Det har vært lite strøm og Internet pga. været så vi har følt oss ganske avkuttet fra resten av verden her i vår lille ’Rashediyeh boble’.
Sigrid har den siste tiden vært litt sammen med Vegard og noen andre norske som jobber med musikk på ulike sentret i og utenfor leiren. Og som dere ser på bildet har sirkus gruppa mi endelig kommet i gang! Jeg har fått hjelp fra en ung palestiner som har gått på sirkusskole i Beirut og er kjempe flink. Han snakker ikke noe engelsk men vi kommuniserer på et vis og på tirsdag hadde vi en skikkelig sesjon med oppvarming, øvelser for å styrke ballfølelsen, sjonglering og til slutt prøvde vi oss på en menneskelig pyramide. Jeg hadde mine tvil om gutta skulle greie å gjennomføre fire rekker… men selv om pyramiden vaklet og de ramlet sammen tilslutt var den en stor suksé!

Som dere kanskje merker ut av teksten har vi fått oss noen nye arabiske favorittord –
”Haram!” Brukes når noe er dårlig eller ansees som ’skittent’. Hvis noen er syk – Haram; hvis noen har gjort noe galt – Haram; hvis det er dårlig vær – Haram osv…
”Yabbayey!” Vi vet ikke helt hvordan vi skal oversette dette, men det brukes både som et gladuttrykk og hvis noe er et ork.. Yabbayey- Det er fint vær! Eller hvis man er sliten og må reise seg etter å ha spist – Yabbayey! Nå er jeg trøtt/ mett.
”Al Hamdu lillah!” Takk gud!

Dagliglivet i Rashedieh

Naar det er fint vaer slapper vi gjerne av med en kopp kaffe og en bok paa takterrassen.

Vaar daglige frokost - bestaaende av ost, lebneh (hard naturel yoghurt med litt olje paa), oliven, satar (krydder), tomat, agurk og broed.. Og masse kaffe selvfoelgelig!

Da vi kom til Al Quds ungdomssenter er om dagen for å ha gruppene våre hadde de plutselig fått ny sjef der. Marwan, tidligere sjef hadde slutta (evt fått sparken, ikke så lett for oss å få med oss alt som skjer her), og de har fått ny sjef. Det var jo litt synd særlig i forhold til basketballtreningen for jenter vi håper å få i gang. Marwan var veldig ivrig på det og pusha oss veldig på å få det i gang. Mona, nye sjefen er også positiv, men ting tar jo straks litt lengre tid plutselig nå... Vi fortsetter med musikk- og sjonglerings/sirkusruppene våre, så får vi se. Vi begynner å lære oss å ikke planlegge for mye. Eller jo, vi kan gjerne planlegge, men vi må slutte å tro at ting blir som vi planlegger.

Ellers har vi fått vært i vår første bursdag her! Jalil, sønnen til Nora som jobber på Abu Jihad fylte to år på tirsdag, og da var det full feiring. Flere av søstrene til Nora og noen nabojenter. Ingen menn. Da ytterdøra var godt lukka og gardinene dratt for ble musikken skrudd på full guffe (ekte arabisk popmusikk – ”haabiiibiii”). Og plutselig kom en del av jentene som hadde forsvunnet inn på soverommet ut igjen, men nå var hijaber og ”anstendige” klær borte. Her skulle det danses, og det med flagrende hår, sminke og miniskjørt! De lærte oss depki, tradisjonell palestinsk dans og syns vel vi var sånn passe flinke. Utenom depkien besto dansingen stort sett av vrikking på hoftene og risting på puppene. De var litt mindre imponert over våre bidrag her. Etter en (laaang vil jeg påstå) stund med dansing var det tid for kake, og et par av jentene kom bærende med ei stor hvit bløtkake-aktig kake med blå pynt. Etter at lille Jalil hadde blåst ut lysene måtte vi spise, og jeg og Christine fikk de største kakestykkene jeg noen gang har sett. Så det var bare å smile og sette i gang aa spise denne kaka som var pen å se på, men fryktelig søt og med en ganske så svampaktig konsistens. Etter kake, frukt og brus var det mer dansing før vi plutselig fikk beskjed om at nå var festen over. Mulig det ikke skjedde så plutselig, vi har enda mange sosiale koder igjen å lære... Og så ble vi fulgt hjem av noen av jentene og lovet dem å komme på kaffebesøk en gang i fremtiden. Inshaallah.

Og så til slutt må jeg få gratulere Christine med ny bukse. Full av fjonge blomsterbroderier. På tirsdag sa hun til Amal på biblioteket at hun hadde fin bukse, dagen etter fikk hun den i gave. Sånn kan det gå.

Her er vi i gata vaar!
Paa maskinen her paa internetsjappa er bildet fryktelig moerkt, faar haape dere kan se noe...

Da var nok en uke i gang! Denne uka håper vi på fullt kjør og masse å gjøre, etter en noe slapp uke forrige uke med bare en arbeidsdag. Store deler av forrige uke var det skikkelig møkkavær - kaldt, regn, vind og haggel. Torsdag var de fleste steder åpne, men feks på Abu Jihad, hvor jeg møtte opp med friskt mot, var det ingen barn. Det var fremdeles ganske dårlig vær og dermed holder de fleste foreldrene barna sine hjemme. Går man ut kan man bli kald og våt, blir man kald og våt kan man bli syk, blir man syk må man til doktoren og/eller kjøpe medisin, og både doktor og medisin koster penger.
Heldigvis fikk vi hatt engelskgruppene våre på biblioteket på fredag, et tilbud om ekstraundervisning til noen av skolebarna. Christine hadde sin gruppe som består av søte, snille og stille jenter som stort sett gjør akkurat som hun sier. Og jeg hadde min gruppe som består av bråkete, mer eller mindre hyperaktive og fryktelig sjarmerende gutter som av og til gjør som jeg sier.

Paa soendag hadde vi en måneds jubileum! En måned siden vi dro fra Norge og ankom Beirut. Vi feira oss selv med kaffe og arabisklekser.
Vi blir mer og mer vant til livet og levemåten her, og folk begynner å vite hvem vi er. Da vi skulle hjem til leiren etter en bytur i Sour lørdag stoppa vi først noen serviser (dere vet, disse taxi-aktige bilene) som ikke ville kjøre oss (libanesiske sjåfører er ofte lite glad i å kjøre inn i leiren. Og de fatter ikke hva vi skal inn der å gjøre). Så stoppa en servis, og før vi fikk sagt noe som helst ropte sjåføren ”Rashedie?!”. I bilen satt en hyggelig ung mann vi aldri har sett før, men han kjente oss tydeligvis igjen. Og han kjørte oss nesten helt frem til døra. Dessuten fikk vi for første gang slippe gjennom checkpointen til leiren uten å måtte vise verken pass eller tillatelsen!

I dag er det livet fint her i leiren, sola skinner, folk er på jobbene sine. Og jeg har fått spille ”fotball” (=løpe vilt rundt etter en ball i bakgården, ha litt brytekamp innimellom og sparke ballen når det passer seg sånn), med et par av ungene på Abu Jihad. Folk trener jo stort sett ikke her, folk generelt vil vel helst sitte inne mye av tiden. Og jenter trener i allefall ikke. Så vi er strålende førnøyde med all bevegelse vi får. Og jeg er ikke minst fornøyd med å få spille fotball med noen på mitt eget nivå...