Her i leiren var det full kaos i dag morges.. For en maaned siden roemte datteren til en av de store PLO lederne i leiren. Hun er gift, men roemte med en annen mann som hun elsker, som ogsaa er gift fra foer med barn,... I allefall, det gikk rykter om at hun dukket opp paa den palestinske ambassaden i Beirut i dag morges og faren hennes gikk litt amok fordi ambassaden ikke vil utlevere henne til han. Han vil drepe henne fordi hun har gjort skam over familien, og hun maa derfor beskyttes. I sin sinne sendte han sine soldater til alle skolene og organisasjonene i leiren og beordret alle barn og ansatte hjem og tok midlertidige kontroll over leiren. Alle fikk beskjed om aa holde seg hjemme...
Jeg var hos arabisk laereren min og det var ganske kaos en stund, mange snek seg fra hus til hus med den nyeste informasjonen og for aa faa oppdateringer fra andre. Heldigvis klarte noen av de andre PLO lederne i leiren aa roe han og han trakk tilbake sine soldater. De driver naa aa proever aa forhandle med han og faa han til fornuft, men hvem vet, han har visst en bakgrunn av urasjonelle handlinger... Bla. saa fengslet han broren til mannen som roemte med datteren hans og banket han for aa faa informasjon om datterens tilstedevaerelse.
Det er saant som skjer naar det er for mange vaapen tilgjengelig og menn som mishandler sin maktposisjon for personlige hensikter!!!!
onsdag 21. mai 2008
torsdag 15. mai 2008
Paa vei mot grensen til Palestina!
Bussene stod i koe oppover fjellveiene mot "Gate Fatmeh" der Soer-Libanon grenser til Nord-Palestina (naavaerende Israel)
60 år uten et glimts av Palestina
I går var det 14.mai, dagen før ”Al Nakba”, dagen som for Palestinerne markerer ’katastrofen’, da de i 1948 ble fordrevet fra sitt land, dagen da Israelerne feirer opprettelsen av en ny nasjon. I år er det 60 år siden og dagen skulle derfor markeres spesielt. Jeg møtte opp tidlig på morgen på biblioteket i Rashedieh flyktningleir i Sør-Libanon, der palestinere har bodd i eksil over flere generasjoner. Jeg ble invitert til å være med til grensen mot Israel for å se Palestina, landet som en gang var deres, og der det var avtalt at familie og venner som fortsatt bor på andre siden av grensen skulle samle seg.
Palestinere i Libanon har ikke lov til å nærme seg grensen mellom Libanon og Israel og det trengs tillatelse for å passere forbi militærpostene som er satt opp langs veien. Men i dag skulle det være ordnet og tillatelse var avklart fra både det libanesiske militæret, UNIFIL og Hezbollah. Med 40 busser fylt med palestinere fra ulike flyktningleire i Libanon kjørte vi altså av gårde mot grensen. I ført ”kofiyeh” (palestinaskjerf) og med palestinske flagg hengende ut av bussen var det god stemning, allsang og klapping hele veien oppover fjellveiene. I dag skulle de se Palestina, det lengtede hjemlandet og for mange var dette første gang.
Etter noen timers kjøring kom vi til første militærpost ved ”Gate Fatmeh”, som er bevoktet av både det libanesiske militæret og UNIFIL. I dag var det ekstra mange soldater der, sendt som forsterkning og etter hvert kunne man også se UNIFILs helikoptre sirkle lavt rundt området. 40 Busser stod nå på rekke og rad langs veien, i stekende sol og ventet spent på å komme inn mot grensen. En halvtime gikk, så en time, men ingen fikk passere og vi fikk beskjed om å snu. ”Dere er for mange” var forklaringen. Nok en gang kunne det libanesiske militæret demonstrere sin makt og frata palestinerne et gledesøyeblikk. Kan hende de også var redd det skulle bli bråk, at noen skulle kaste stein mot Israelerne og at dette ville eskalere. Da situasjonen i Libanon generelt er svært ustabil i disse dager prøver militæret å ha ekstra kontroll og hindre at det oppstår flere problemer, til og med i forbindelse med en fredelig markering. Men folket ga seg ikke så lett og etter hvert fikk de forhandlet seg til at 25 busser kunne passere, selv om tillatelsen opprinnelig inkluderte alle. Jeg forble på utsiden sammen med hundrevis av skuffete palestinere. ”Det er som en katastrofe i katastrofen! Alt vi ville er å se landet som ble fratatt oss på denne dagen. Det er vårt liv i et nøtteskall, vi møter motstand gang på gang på gang! Jeg får ikke en gang se et glimts av Palestina!”
De som kom seg gjennom militærposten og fikk se over til andre siden fortalte meg senere om det sterke møte. ”Vi så mennesker på andre siden som vinket med flagg og skrek, mange gråt.” Men også på den israelske siden møtte de motstand. Det israelske militæret hadde forberedt seg og jaget fort bort folkemengden som hadde samlet seg. ”Al Nakba’ er i utgangspunktet ikke en gledens dag for palestinere, men den ble i år gjort verre ved å hindre håpefulle mennesker som bare ønsket et syn av sitt land. Landet som representerer deres drøm, ønske og rett til å en gang vende tilbake. På veien tilbake var stemningen nedtrykt, men slettes ikke motløs: ”Al Quds royhin! Sjohæda, bil mælaiyn!” ”Til Jerusalem vi drar! Som martyrer i billiontall!”
Palestinere i Libanon har ikke lov til å nærme seg grensen mellom Libanon og Israel og det trengs tillatelse for å passere forbi militærpostene som er satt opp langs veien. Men i dag skulle det være ordnet og tillatelse var avklart fra både det libanesiske militæret, UNIFIL og Hezbollah. Med 40 busser fylt med palestinere fra ulike flyktningleire i Libanon kjørte vi altså av gårde mot grensen. I ført ”kofiyeh” (palestinaskjerf) og med palestinske flagg hengende ut av bussen var det god stemning, allsang og klapping hele veien oppover fjellveiene. I dag skulle de se Palestina, det lengtede hjemlandet og for mange var dette første gang.
Etter noen timers kjøring kom vi til første militærpost ved ”Gate Fatmeh”, som er bevoktet av både det libanesiske militæret og UNIFIL. I dag var det ekstra mange soldater der, sendt som forsterkning og etter hvert kunne man også se UNIFILs helikoptre sirkle lavt rundt området. 40 Busser stod nå på rekke og rad langs veien, i stekende sol og ventet spent på å komme inn mot grensen. En halvtime gikk, så en time, men ingen fikk passere og vi fikk beskjed om å snu. ”Dere er for mange” var forklaringen. Nok en gang kunne det libanesiske militæret demonstrere sin makt og frata palestinerne et gledesøyeblikk. Kan hende de også var redd det skulle bli bråk, at noen skulle kaste stein mot Israelerne og at dette ville eskalere. Da situasjonen i Libanon generelt er svært ustabil i disse dager prøver militæret å ha ekstra kontroll og hindre at det oppstår flere problemer, til og med i forbindelse med en fredelig markering. Men folket ga seg ikke så lett og etter hvert fikk de forhandlet seg til at 25 busser kunne passere, selv om tillatelsen opprinnelig inkluderte alle. Jeg forble på utsiden sammen med hundrevis av skuffete palestinere. ”Det er som en katastrofe i katastrofen! Alt vi ville er å se landet som ble fratatt oss på denne dagen. Det er vårt liv i et nøtteskall, vi møter motstand gang på gang på gang! Jeg får ikke en gang se et glimts av Palestina!”
De som kom seg gjennom militærposten og fikk se over til andre siden fortalte meg senere om det sterke møte. ”Vi så mennesker på andre siden som vinket med flagg og skrek, mange gråt.” Men også på den israelske siden møtte de motstand. Det israelske militæret hadde forberedt seg og jaget fort bort folkemengden som hadde samlet seg. ”Al Nakba’ er i utgangspunktet ikke en gledens dag for palestinere, men den ble i år gjort verre ved å hindre håpefulle mennesker som bare ønsket et syn av sitt land. Landet som representerer deres drøm, ønske og rett til å en gang vende tilbake. På veien tilbake var stemningen nedtrykt, men slettes ikke motløs: ”Al Quds royhin! Sjohæda, bil mælaiyn!” ”Til Jerusalem vi drar! Som martyrer i billiontall!”
Paa vei hjem i bilen
Slitne og skuffet, men turen var fortsatt fin og ikke forgjeves! vi forsoekte i allefall og vi fikk plukket en del Maramieh, en plante som brukes i teen.....
mandag 12. mai 2008
Paa randen av krig?
Fredag og Loerdag var en ganske anspent tid her i Libanon.. Alle satt og foelgte med paa nyhetene og kampene i Beirut og omkringliggende byer. Heldigvis forble det rolig her i soer, men jeg ble fraraadet aa forlate leiren i tilfelle noe ville skje. Man vet aldri her i Libanon..
Naa er det 'rolig' i Beirut, det var kamper der i natt og i dag har det eskalert i Tripoli og i fjellene vest for Beirut. Her i leiren har den store frykten vaert om Israel kommer til aa gripe inn.
Hezbollah har kontrollen i store deler av Beirut og har avsperret flere av de store veiene inn og ut av byen, og flyplassen. Dvs. ingen internasjonal flytraffikk... De sier de ikke vil forta militaerkupp, men vil at regjeringen skal gaa tilbake paa sin avgjoerelse om aa slaa ned paa deres kommunikasjonssystem... Det er sagt at forhandlinger mellom regjeringen og opposisjonen skal begynne i morgen, vi kan bare haape...
Inntil videre bare venter jeg. Livet i leiren foregaar som normalt, det er ogsaa 'Al Nakba' denne uken (markering av fordrivelsen av palestinerne fra sitt land i 1948), men dette har blitt overskygget av den 'potensielle' borgerkrigen. Som vanlig kan ingenting planlegges for man vet aldri hva som kommer til aa skje..
For min del haaper jeg bare de klarer aa komme til en enighet og ikke flere liv gaar tapt. Folk her har vaert gjennom nok krig.... og at flyplassen aapner igjen foer jeg skal dra!!
Men det kan hende ikke skjer i foelge Al Jazeera:
"I think this crisis is going to take a long time. The airport will remain closed for quite some time, maybe weeks, because Hezbollah is fighting this battle against the Lebanese government but with worries about its position. Since the assassination of [Imad] Mughniyah in Damascus, Hezbollah and Iran do not trust Syria, so they need the airport for the logistics of Hezbollah. If Nasrallah takes the airport, it will give him more independence vis-à-vis Syria. And it will allow Iran to help him. If they give up the airport, they put themselves in the hands of the Syrians.
It could become a long crisis. It could become a civil war, but I think no one wants that. Nasrallah would be happy to go back to the situation of last week. He feels trapped and thinks even Syria may be part of this, what he calls, 'plot' against him.
For en bra oppdatering om utviklingene i Libanon (og Midtoesten generelt) er Al Jazeera bra. Se: http://english.aljazeera.net/English her er det oppdaterte nyheter paa engelsk!
Naa er det 'rolig' i Beirut, det var kamper der i natt og i dag har det eskalert i Tripoli og i fjellene vest for Beirut. Her i leiren har den store frykten vaert om Israel kommer til aa gripe inn.
Hezbollah har kontrollen i store deler av Beirut og har avsperret flere av de store veiene inn og ut av byen, og flyplassen. Dvs. ingen internasjonal flytraffikk... De sier de ikke vil forta militaerkupp, men vil at regjeringen skal gaa tilbake paa sin avgjoerelse om aa slaa ned paa deres kommunikasjonssystem... Det er sagt at forhandlinger mellom regjeringen og opposisjonen skal begynne i morgen, vi kan bare haape...
Inntil videre bare venter jeg. Livet i leiren foregaar som normalt, det er ogsaa 'Al Nakba' denne uken (markering av fordrivelsen av palestinerne fra sitt land i 1948), men dette har blitt overskygget av den 'potensielle' borgerkrigen. Som vanlig kan ingenting planlegges for man vet aldri hva som kommer til aa skje..
For min del haaper jeg bare de klarer aa komme til en enighet og ikke flere liv gaar tapt. Folk her har vaert gjennom nok krig.... og at flyplassen aapner igjen foer jeg skal dra!!
Men det kan hende ikke skjer i foelge Al Jazeera:
"I think this crisis is going to take a long time. The airport will remain closed for quite some time, maybe weeks, because Hezbollah is fighting this battle against the Lebanese government but with worries about its position. Since the assassination of [Imad] Mughniyah in Damascus, Hezbollah and Iran do not trust Syria, so they need the airport for the logistics of Hezbollah. If Nasrallah takes the airport, it will give him more independence vis-à-vis Syria. And it will allow Iran to help him. If they give up the airport, they put themselves in the hands of the Syrians.
It could become a long crisis. It could become a civil war, but I think no one wants that. Nasrallah would be happy to go back to the situation of last week. He feels trapped and thinks even Syria may be part of this, what he calls, 'plot' against him.
For en bra oppdatering om utviklingene i Libanon (og Midtoesten generelt) er Al Jazeera bra. Se: http://english.aljazeera.net/English her er det oppdaterte nyheter paa engelsk!
onsdag 7. mai 2008
bomber og politikk....
I gaar og kvelden foer smalt det bomber i leiren! Jeg skulle akkurat til aa legge meg naar jeg hoerte et forferdelig smell og gulvet ristet. Jeg ble kjempe redd og spratt opp og ned til Amira - jeg trodde Israelerne angrep... Men Amira og Jamal var paa besoek hos naboen og ikke hjemme - Jabbajey!!! Jeg tittet ut av vinduet og saa flere mennesker ute paa gata som snakket.. Jeg fikk vite at en av naboene vaare hadde kranglet med broren sin og saa ut av frustrasjon kastet en hjemmelaget bombe i aakern ved siden av huset (han tar visst dop og drikker en del og det er ikke uvanlig at han i sin frustrasjon lager braak). 'It's normal - he does this sometimes' ... folk har blitt vant til vold og vaapen bruk i leiren...
Etterpaa var det noe skyting, men jeg har ikke helt faatt med meg mellom hvem, folk vil ikke alltid fortelle meg alt - mellom PLO vaktene og noen andre er alt jeg vet... Det er mye vaapen i leiren og det er et problem, spesielt naar det er dop og sinne inn i bildet. Spesielt unge menn som mangler en annen form for problemloesning, tyr lett til vaapen som loesning. Det er ikke mye kriminalitet og ikke virker det som om folk ofte blir skadd som resultat, men de truer hverandre, skyter opp i lufta eller som de siste to kveldene kaster en bombe ut i aakern.... kanskje det kan sammenliknes med aa slaa haandneven i veggen naar man blir skikkelig sint. Bare her er det litt mer ekstremt; noe som gjenspeiler at frustrasjonen og opphopingen av problemer nok er mye stoerre en hva vi har hjemme i Norge....
I dag er det igjen demonstrasjoner i flere storbyer i landet (mot regjeringen, oekning av priser og lave loenninger), - hjul har blitt tent paa og kamper broet ut i gaar kveld og i dag morges mellom tilhengere av ulike politiske partier... uansett hva det gjelder saa blir det med en gang en sak mellom de ulike partiene. Hadde demonstrantene (arbeiderne og deres union) i dag staatt samlet hadde de vaert mye sterkere i sin protest mot regjeringen for aa faa oekt loenningene. Men de politiske partiene (opposisjonen) bruker enhver anledning til aa oppfordre til kamp og dermed blir det aldri noen loesning paa den spente politiske krisen landet naa er i . Som jeg ble fortalt i gaar : "Libanon is really not in a normal situation right now, there is no dialogue to end the crisis".
Etterpaa var det noe skyting, men jeg har ikke helt faatt med meg mellom hvem, folk vil ikke alltid fortelle meg alt - mellom PLO vaktene og noen andre er alt jeg vet... Det er mye vaapen i leiren og det er et problem, spesielt naar det er dop og sinne inn i bildet. Spesielt unge menn som mangler en annen form for problemloesning, tyr lett til vaapen som loesning. Det er ikke mye kriminalitet og ikke virker det som om folk ofte blir skadd som resultat, men de truer hverandre, skyter opp i lufta eller som de siste to kveldene kaster en bombe ut i aakern.... kanskje det kan sammenliknes med aa slaa haandneven i veggen naar man blir skikkelig sint. Bare her er det litt mer ekstremt; noe som gjenspeiler at frustrasjonen og opphopingen av problemer nok er mye stoerre en hva vi har hjemme i Norge....
I dag er det igjen demonstrasjoner i flere storbyer i landet (mot regjeringen, oekning av priser og lave loenninger), - hjul har blitt tent paa og kamper broet ut i gaar kveld og i dag morges mellom tilhengere av ulike politiske partier... uansett hva det gjelder saa blir det med en gang en sak mellom de ulike partiene. Hadde demonstrantene (arbeiderne og deres union) i dag staatt samlet hadde de vaert mye sterkere i sin protest mot regjeringen for aa faa oekt loenningene. Men de politiske partiene (opposisjonen) bruker enhver anledning til aa oppfordre til kamp og dermed blir det aldri noen loesning paa den spente politiske krisen landet naa er i . Som jeg ble fortalt i gaar : "Libanon is really not in a normal situation right now, there is no dialogue to end the crisis".
Abonner på:
Kommentarer (Atom)