Yalla bye!

Tida har bare fløyet, plutselig er jeg ferdig med oppholdet mitt her. Er akkurat ferdig med hadetbrahåperviseesigjen-besøksrunden.

Har ikke vært veldig mye action i leiren disse ukene, kanskje like greit etter mye styr og kaos i mai. Jeg har brukt en del tid på musikkaktiviteter med barn, ellers har det blitt mye besøk og mye turer på stranda. Det er en av de positive sidene ved å bo i Rashedie, at man har strandlinje – rett ut til middelhavet. Det er nesten så jeg glemmer at jeg er i en flyktningeleir når jeg rusler sammen med venninner på stranda i solnedgangen eller sitter på en eller annen takterrasse i skyggen av drueplantene og diskuterer politikk, religion, framtida eller fortida. Men flyktningeleir er dette definitivt. Og de fleste skjønner vel ikke når og hvordan de skal få komme tilbake til hjemlandet sitt. ”Inshaallah i fremtiden” får jeg som regel høre. Insha allah.

Og da sier jeg takk for meg og tar fatt på veien hjem sammen med Iselin som har vært på besøk hos meg den siste uka. Vi tar tog og buss og satser på å være i Norge om ca 2,5 uker. Men jeg skal definitivt tilbake hit i fremtiden og besøke alle de fine menneskene jeg har blitt kjent med her i leiren.

Yalla bye!

Hverdagsliv i varmen...

Er bra varmt her for tiden. Ikke sånn at det gjør vondt og ikke er til å holde ut, men sånn at på ettermiddagen holder man seg sittende inne under vifta si (og har forhåpentligvis strøm), at man trenger minst to-tre kalde dusjer per dag og at energinivået er generelt lavere enn det pleier å være. Jeg slet litt med å gå ”anstendig kledd” i starten uten å smelte bort, men nå har jeg funnet ut at vide, luftige lange klær er helt utmerket å vandre rundt i. Det vil si at jeg må tåle litt kommentarer fra noen av de fjonge venninne mine her som er veldig opptatt av hva de går med og hvordan de tar seg ut, og jeg har fått et par undrende spørsmål om hvorfor vi norske jenter som er så rike alltid går så slaskete kledd...

Jeg har kommet i gang med litt aktiviteter, i sommer er det hovedsaklig musikkgrupper på biblioteket og på Al Quds ungdomssenter for meg. På biblioteket har jeg en kombi engelsk/musikkgruppe, en stor gruppe barn på ca ti år som jeg skal lære engelske sanger til. Og de skal helst synes det er litt gøy. Jeg har også gitarundervisning for noen litt eldre barn og en gruppe blokkfløyteelever. Med den siste gruppe sender jeg stadig tanker til alle musikklærere på barneskoler i Norge og fatter ikke hvordan de holder ut med hele klasse med blokkfløytendespillende 9-åringer. Jeg har 3-4 elever om gangen, og det er mer enn nok til å få hodepine.

Jeg har også vært innom en gruppe på et annet senter (Beit Atfal Assomoud for dere som er kjente her). Det er en gruppe for 14-16 åringer som har slutta på skolen. En del av barna dropper ut av skolen her. I gruppa jeg var litt med i var det en kombinasjon av ungdom som var tatt ut av skolen av foreldrene fordi de er nødt til å hjelpe til i huset, og ungdom som har blitt kasta ut av skolen fordi de av ulike årsaker har strøket på eksamen et visst antall ganger (vanligvis to eller tre ganger). Jeg aner ikke hva som kommer til å skje med disse tenåringene i fremtiden. Jeg spurte et par av jentene hva de tenkte, og da var svaret ”jeg skal vel sikkert gifte meg snart”.

Ellers bruker jeg mye tid på å gå på besøk til folk. Det tok meg 8 dager å komme gjennom den obligatoriske ”hei, jeg er tilbake”-runden, så nå har jeg et par uker til å besøke hvem jeg vil og til å gå turer på stranda med hvem jeg vil før jeg må ta fatt på ”hadet og takk for meg”-runden.

Tilbake igjen!

Da var jeg tilbake i leiren. Er kanskje ikke så lett å henge med på dette opplegget vårt. Jeg dro altså til Norge 30. mai. Christine dro i slutten av mai. Og nå er jeg tilbake og skal være ca fire uker i leiren.

I grunnen fint å være tilbake. Er ikke de helt store forandringene her. Landet har jo fått president siden sist jeg var her, men det ser ikke ut til å ha de store innvirkningene på hverdagslivet i leiren. Av andre forandringer kan nevnes at det har blitt varmere (men fremdeles utholdelig, jeg kom jo fra Oslo i steikende sol og mange-og-tyve-grader!), det er mer mygg, arabisken min er blitt helt fullstendig ubrukelig, fruktsesongen er i full gang (Meloner! Ananas! Aprikos! Aahh!) og jeg synes det er litt sjarmerende med alle ungene som maser og roper på gata. Foreløpig har jeg brukt mest tid på å hilse på gamle kjente og planlegge litt hva jeg skal finne på disse ukene.

Så jeg vandrer fornøyd rundt her med konstant klissete kinn, alle driver å kysser på meg hele tiden. Alle damene vel å merke. Ikke mennene. Det skulle tatt seg ut.

litt lokal spenning med morgenkaffen

Her i leiren var det full kaos i dag morges.. For en maaned siden roemte datteren til en av de store PLO lederne i leiren. Hun er gift, men roemte med en annen mann som hun elsker, som ogsaa er gift fra foer med barn,... I allefall, det gikk rykter om at hun dukket opp paa den palestinske ambassaden i Beirut i dag morges og faren hennes gikk litt amok fordi ambassaden ikke vil utlevere henne til han. Han vil drepe henne fordi hun har gjort skam over familien, og hun maa derfor beskyttes. I sin sinne sendte han sine soldater til alle skolene og organisasjonene i leiren og beordret alle barn og ansatte hjem og tok midlertidige kontroll over leiren. Alle fikk beskjed om aa holde seg hjemme...
Jeg var hos arabisk laereren min og det var ganske kaos en stund, mange snek seg fra hus til hus med den nyeste informasjonen og for aa faa oppdateringer fra andre. Heldigvis klarte noen av de andre PLO lederne i leiren aa roe han og han trakk tilbake sine soldater. De driver naa aa proever aa forhandle med han og faa han til fornuft, men hvem vet, han har visst en bakgrunn av urasjonelle handlinger... Bla. saa fengslet han broren til mannen som roemte med datteren hans og banket han for aa faa informasjon om datterens tilstedevaerelse.
Det er saant som skjer naar det er for mange vaapen tilgjengelig og menn som mishandler sin maktposisjon for personlige hensikter!!!!

Paa vei mot grensen til Palestina!

Bussene stod i koe oppover fjellveiene mot "Gate Fatmeh" der Soer-Libanon grenser til Nord-Palestina (naavaerende Israel)

liten demonstrasjon utenfor militaerposten... folk veier med flaggene for aa proeve aa gjoere seg synlig for folk som staar paa andre siden av grensen (den israelske siden)

60 år uten et glimts av Palestina

I går var det 14.mai, dagen før ”Al Nakba”, dagen som for Palestinerne markerer ’katastrofen’, da de i 1948 ble fordrevet fra sitt land, dagen da Israelerne feirer opprettelsen av en ny nasjon. I år er det 60 år siden og dagen skulle derfor markeres spesielt. Jeg møtte opp tidlig på morgen på biblioteket i Rashedieh flyktningleir i Sør-Libanon, der palestinere har bodd i eksil over flere generasjoner. Jeg ble invitert til å være med til grensen mot Israel for å se Palestina, landet som en gang var deres, og der det var avtalt at familie og venner som fortsatt bor på andre siden av grensen skulle samle seg.

Palestinere i Libanon har ikke lov til å nærme seg grensen mellom Libanon og Israel og det trengs tillatelse for å passere forbi militærpostene som er satt opp langs veien. Men i dag skulle det være ordnet og tillatelse var avklart fra både det libanesiske militæret, UNIFIL og Hezbollah. Med 40 busser fylt med palestinere fra ulike flyktningleire i Libanon kjørte vi altså av gårde mot grensen. I ført ”kofiyeh” (palestinaskjerf) og med palestinske flagg hengende ut av bussen var det god stemning, allsang og klapping hele veien oppover fjellveiene. I dag skulle de se Palestina, det lengtede hjemlandet og for mange var dette første gang.

Etter noen timers kjøring kom vi til første militærpost ved ”Gate Fatmeh”, som er bevoktet av både det libanesiske militæret og UNIFIL. I dag var det ekstra mange soldater der, sendt som forsterkning og etter hvert kunne man også se UNIFILs helikoptre sirkle lavt rundt området. 40 Busser stod nå på rekke og rad langs veien, i stekende sol og ventet spent på å komme inn mot grensen. En halvtime gikk, så en time, men ingen fikk passere og vi fikk beskjed om å snu. ”Dere er for mange” var forklaringen. Nok en gang kunne det libanesiske militæret demonstrere sin makt og frata palestinerne et gledesøyeblikk. Kan hende de også var redd det skulle bli bråk, at noen skulle kaste stein mot Israelerne og at dette ville eskalere. Da situasjonen i Libanon generelt er svært ustabil i disse dager prøver militæret å ha ekstra kontroll og hindre at det oppstår flere problemer, til og med i forbindelse med en fredelig markering. Men folket ga seg ikke så lett og etter hvert fikk de forhandlet seg til at 25 busser kunne passere, selv om tillatelsen opprinnelig inkluderte alle. Jeg forble på utsiden sammen med hundrevis av skuffete palestinere. ”Det er som en katastrofe i katastrofen! Alt vi ville er å se landet som ble fratatt oss på denne dagen. Det er vårt liv i et nøtteskall, vi møter motstand gang på gang på gang! Jeg får ikke en gang se et glimts av Palestina!”

De som kom seg gjennom militærposten og fikk se over til andre siden fortalte meg senere om det sterke møte. ”Vi så mennesker på andre siden som vinket med flagg og skrek, mange gråt.” Men også på den israelske siden møtte de motstand. Det israelske militæret hadde forberedt seg og jaget fort bort folkemengden som hadde samlet seg. ”Al Nakba’ er i utgangspunktet ikke en gledens dag for palestinere, men den ble i år gjort verre ved å hindre håpefulle mennesker som bare ønsket et syn av sitt land. Landet som representerer deres drøm, ønske og rett til å en gang vende tilbake. På veien tilbake var stemningen nedtrykt, men slettes ikke motløs: ”Al Quds royhin! Sjohæda, bil mælaiyn!” ”Til Jerusalem vi drar! Som martyrer i billiontall!”

Langs veien utenfor militaerposten, folk vil ikke gi seg selvom militaeret nekter dem inngang. "Vi skal gaa in til fots om vi maa!!", roper de.

Paa vei hjem i bilen

Slitne og skuffet, men turen var fortsatt fin og ikke forgjeves! vi forsoekte i allefall og vi fikk plukket en del Maramieh, en plante som brukes i teen.....

Paa randen av krig?

Fredag og Loerdag var en ganske anspent tid her i Libanon.. Alle satt og foelgte med paa nyhetene og kampene i Beirut og omkringliggende byer. Heldigvis forble det rolig her i soer, men jeg ble fraraadet aa forlate leiren i tilfelle noe ville skje. Man vet aldri her i Libanon..
Naa er det 'rolig' i Beirut, det var kamper der i natt og i dag har det eskalert i Tripoli og i fjellene vest for Beirut. Her i leiren har den store frykten vaert om Israel kommer til aa gripe inn.

Hezbollah har kontrollen i store deler av Beirut og har avsperret flere av de store veiene inn og ut av byen, og flyplassen. Dvs. ingen internasjonal flytraffikk... De sier de ikke vil forta militaerkupp, men vil at regjeringen skal gaa tilbake paa sin avgjoerelse om aa slaa ned paa deres kommunikasjonssystem... Det er sagt at forhandlinger mellom regjeringen og opposisjonen skal begynne i morgen, vi kan bare haape...
Inntil videre bare venter jeg. Livet i leiren foregaar som normalt, det er ogsaa 'Al Nakba' denne uken (markering av fordrivelsen av palestinerne fra sitt land i 1948), men dette har blitt overskygget av den 'potensielle' borgerkrigen. Som vanlig kan ingenting planlegges for man vet aldri hva som kommer til aa skje..
For min del haaper jeg bare de klarer aa komme til en enighet og ikke flere liv gaar tapt. Folk her har vaert gjennom nok krig.... og at flyplassen aapner igjen foer jeg skal dra!!
Men det kan hende ikke skjer i foelge Al Jazeera:

"I think this crisis is going to take a long time. The airport will remain closed for quite some time, maybe weeks, because Hezbollah is fighting this battle against the Lebanese government but with worries about its position. Since the assassination of [Imad] Mughniyah in Damascus, Hezbollah and Iran do not trust Syria, so they need the airport for the logistics of Hezbollah. If Nasrallah takes the airport, it will give him more independence vis-à-vis Syria. And it will allow Iran to help him. If they give up the airport, they put themselves in the hands of the Syrians.
It could become a long crisis. It could become a civil war, but I think no one wants that. Nasrallah would be happy to go back to the situation of last week. He feels trapped and thinks even Syria may be part of this, what he calls, 'plot' against him.

For en bra oppdatering om utviklingene i Libanon (og Midtoesten generelt) er Al Jazeera bra. Se: http://english.aljazeera.net/English her er det oppdaterte nyheter paa engelsk!

bomber og politikk....

I gaar og kvelden foer smalt det bomber i leiren! Jeg skulle akkurat til aa legge meg naar jeg hoerte et forferdelig smell og gulvet ristet. Jeg ble kjempe redd og spratt opp og ned til Amira - jeg trodde Israelerne angrep... Men Amira og Jamal var paa besoek hos naboen og ikke hjemme - Jabbajey!!! Jeg tittet ut av vinduet og saa flere mennesker ute paa gata som snakket.. Jeg fikk vite at en av naboene vaare hadde kranglet med broren sin og saa ut av frustrasjon kastet en hjemmelaget bombe i aakern ved siden av huset (han tar visst dop og drikker en del og det er ikke uvanlig at han i sin frustrasjon lager braak). 'It's normal - he does this sometimes' ... folk har blitt vant til vold og vaapen bruk i leiren...
Etterpaa var det noe skyting, men jeg har ikke helt faatt med meg mellom hvem, folk vil ikke alltid fortelle meg alt - mellom PLO vaktene og noen andre er alt jeg vet... Det er mye vaapen i leiren og det er et problem, spesielt naar det er dop og sinne inn i bildet. Spesielt unge menn som mangler en annen form for problemloesning, tyr lett til vaapen som loesning. Det er ikke mye kriminalitet og ikke virker det som om folk ofte blir skadd som resultat, men de truer hverandre, skyter opp i lufta eller som de siste to kveldene kaster en bombe ut i aakern.... kanskje det kan sammenliknes med aa slaa haandneven i veggen naar man blir skikkelig sint. Bare her er det litt mer ekstremt; noe som gjenspeiler at frustrasjonen og opphopingen av problemer nok er mye stoerre en hva vi har hjemme i Norge....
I dag er det igjen demonstrasjoner i flere storbyer i landet (mot regjeringen, oekning av priser og lave loenninger), - hjul har blitt tent paa og kamper broet ut i gaar kveld og i dag morges mellom tilhengere av ulike politiske partier... uansett hva det gjelder saa blir det med en gang en sak mellom de ulike partiene. Hadde demonstrantene (arbeiderne og deres union) i dag staatt samlet hadde de vaert mye sterkere i sin protest mot regjeringen for aa faa oekt loenningene. Men de politiske partiene (opposisjonen) bruker enhver anledning til aa oppfordre til kamp og dermed blir det aldri noen loesning paa den spente politiske krisen landet naa er i . Som jeg ble fortalt i gaar : "Libanon is really not in a normal situation right now, there is no dialogue to end the crisis".

Bilder og oppdatering for den siste maaneden

Jeg sitter paa en internetkafe i Beirut med superkjapp nett forbindelse (ihvertfall i forhold til hva vi er vant til) og maatte bare benytte sjansen til aa laste ned noen bilder. Sigrid dro i dag morges og jeg er naa 'LaHaeliy' (alene). Men som jeg skrev litt lenger ned, blir jeg nok aldri alene for vi har mange gode venner her og alle er bekymret for at jeg skal vaere alene og har lovt at de skal ta meg med rundt og invitere meg paa kaffe. Bare noen timer etter at Sigrid hadde dratt fikk jeg den foerste telefonen "Jeg maatte bare ringe og hoere om du har det bra naa som Sigrid har dratt- stakkars Christine!". Spesielt jenter i leiren er ikke veldig uavhengige, og bor sammen med familien til de blir gift. Det at jeg er her paa egenhaand er dermed vanskelig for mange aa forstaa, hvordan skal naa det gaa!!!!
Nedenfor er det masse bilder fra vaare aktiviteter, reiser osv. den siste maaneden... faktisk saa mange at dere maa huske aa blad til neste side, for alt fikk ikke plass paa denne ene siden som vises paa bloggen...

Vakre Baalbek ruinene som ligger tre timer nord-vest for Beirut, mot den syriske grensen. Her ble vi i to dager og nytet synet av de gamle romanske ruinene og bodde paa et elgammelt hotel som bare gir deg gammel kolonifoelelse med en gang du gaar inn.... Libanon er virkelig et vakkert land med mange bortgjemte juveler:)

Sigrid lener seg mot en av de store soeylene av templet...

Christine leser helt tilfeldig en bok innimellom de vakre ruinene....

Bilde tatt av Palestinakomiteen Tromsoe.

I forbindelse med noen intervjuer jeg gjorde om 'Al Nakba' (katastrofen, som utdrivelsen av Palestinerne fra sitt land i 1948 kalles), snakket jeg med denne mannen, Hassan Hussein. Han var 23 aar gammel da han flyktet og har siden bodd 60 aar i eksil her i Libanon. Kona doede i fjor og han bor naa sammen med sin handikappete datter paa et rom og kjoekken. Han har ingen inntekt og faar ingen sosial hjelp utenfra. Hans famile var boender i Palestina, men maatte flykte fra alt da Israelerne begynte aa invadere Palestina og utryddet landsbyene i omraade. ((Les mer om Al Nakba naar bladet Palestina kommer ut i Mai!!!! www.palestina.no))

Jeg var saa heldig og fikk vaert med paa en utflukt til Al Qasmiye sammen med barnehageansatte fra ulike leire i soer. I Qasmiye er det en palestinsk 'settlement' som ikke er registrert som en leir, og hvis man kjoerer litt videre kommer man til en elv med groent omraade og kafe. Her spiste vi god mat, 'drakk' Argiliy (paa arabisk sier man drikke ikke roeyke, hoeres jo litt penere ut ogsaa) og danset debke selvfoelgelig.!!!

Naar Elisabeth var her benyttet vi sjansen til aa ta en tur langs stranden fra Tyre til Rashedieh. Her poserer vi altsaa med Rashedieh i bakgrunnen:)

Hussein satser stort paa aa faa oekt bruken av biblioteket om dagen, spesielt blant barn og unge. Her ser dere en barnehage klasse som har kommet for aa faa omvisning og hoere paa hoeytlesing av eventyr. Men foerst settes det paa musikk og danses Debke rundt bordet.

Sigrid synger 'London bridge is falling down, falling down...... ' med barna paa biblioteket. De var litt sjenerte til aa begynne med men loesnet etterhvert, og det ble allsand med ulik tonefall.

En alminnelig dag paa Al Quds, litt kaos der jeg har noen av gutta i sirkusgruppa og Sigrid laerer seg tromme i bakgrunnen... Mye braak, mange barn som loeper frem og tilbake (selvom det ikke synes paa bilde her) men saann er naa aktivitetene her.. man maa ha rom for kaos, 'ustruktur', og masse taalmodighet! Timene blir aldri som man planlegger:)

Farvel til Sigrid og noen oppdaterende bilder

Gutta paa AlQuds, som er ivrige
etter aa laere keyboard og faste medlemmer
i vaare aktiviteter:)

Sigrid tok flyet hjem til Norge tidlig i dag morges og jeg er naa igjen i Beirut og drar saa tilbake til Rashedieh for aa vaere der en maaned til... Det blir sikkert uvant men vi har heldigvis mange gode venner i leiren som jeg kan besoeke og vaere sammen med:)


Den siste maaneden har gaatt fort og vi har baade hatt besoek, jobbet og faatt reist litt... Jeg skal legge ut bilder med kommentar for aa oppdatere litt...

Inntil vi får lagt ut flere bilder herfra kan dere jo nyte dette fjonge bildet av meg og Christine, tatt hos beste fotografen i leiren! Og bare så det er sagt, vi har ikke sminka oss sjøl, det fiksa han i photoshop...

Tida bare fyker av gårde. Forrige uke hadde vi storfint besøk fra Norge, av Elisabet som er vår koordinator i Paestinakomiteen. Og det var et veldig hyggelig møte, verken Christine eller jeg hadde møtt henne før, så endelig fikk vi satt et ansikt på denne blide telefonstemmen.

Ellers rusler og går tingene som normalt her. Jeg drar jo hjem til Norge neste uke, så denne uka er proppfull av hadet-besøk, og det drikkes enda mer kaffe og te enn vanlig. Og får mange gaver jeg ikke helt hva jeg skal gjøre med. For eksempel parfyme (pent brukt), gamle familiebilder og mat...
Jeg kommer tilbake noen uker til sommeren, og det er jeg veldig glad for.

I dag er siste dagen før ”vår-ferien” som varer i ti dager, så det er godstemning i hele leiren. Også på Abu Jihad, hvor både ansatte og barn bare ville spille tromme og danse. Og jeg måtte jo også danse litt, og nok en gang klarte jeg å unngå å imponere med mine ferdigheter i arabisk dans.

Og så må jeg snakke litt om været. Folk sier nordmenn snakker mye om været, men jeg synes nå folka i leiren snakker minst like mye om det. Og i alle fall nå, det har nemlig plutselig blitt steike varmt. Godt over 30 grader, og en slående varm vind, ørkenvind sier de, som slår meg i ansiktet straks jeg stikker hodet ut døra. Så da holder folk seg helst hjemme under viftene sine. Vi lo litt i vinter over disse raringene som ikke ville gå ut hvis det var litt regn eller vind. Nå vil vi helst også sitte inne sammen med dem på kalde stengulv og med vifte i umiddelbar nærhet. Jadda, vi har blitt godt tilpasset etter fire måneder her.

The Monestry, Petra

For et fantastisk verk.... dette bygget er hogget inn i fjellet og man maa gaa 800 trappetrinn opp gjennom fjellene for aa naa det.. hvordan de har klart dette skjoenner jeg virkelig ikke... !!!

Kameltur

Og vi klarte selvfølgelig ikke å holde oss unna kamelene i Petra. Kamelen vår var utrolig vimsete, og jeg var sikker på at vi kom til å dette av og brekke alle armer og bein. Men det gjorde vi ikke. Ihamdulilleh.

Litt oppdatering...?

Vi har vært ganske dårlige bloggere i det siste. Kanskje vi har blitt litt late.
Uansett, vi hadde altså en helt fantastisk påsketur til Damaskus, Amman, Petra, Amman og via Damaskus igjen før vi dro til Beirut og så hjem. Nå er livet tilbake ved det vanlige. Vi styrer på med diverse engelskkurs og alt det andre, og stotrer oss frem på arabisk så godt vi kan. Nå har vi begge, etter tre måneder, begynt å lære oss verb i presens, og det helper jo kjapt...
For min del har jeg under tre uker igjen av oppholdet. Drar hjem 30. april for å få levert masteroppgaven min. Det er jeg igrunnen ikke veldig fornøyd med, skulle gjerne vært her lenger.



Her er vi i Petra sammen med Natalie fra USA som vi ble kjent med på bussen

Argiyly

Argiyly paa kafe. Dette bildet er tatt i Tripoli, vaar forrige ferie.. som dere skjoenner ligger vi litt etter paa blogging og spesielt bilder. Men vi skal ta det igjen naa som vi er tilbake i leiren!!

Baattur

Dette er fiskebaaten som vaare venner i Tyr (den naermeste byen til leiren) tok oss med ut paa fisketur med. Vi fisket ikke da, men Goerge (paa bildet) hoppet ut i vannet og fanget blekksprut og calamari med spyd og bare henda! Vi satt i baaten, saa paa og slappet av mens vi roeyket argiyly (som Goerge svoemte og hentet fra en cafe i land!) Service altsaa!!!!

Christine baker kanelboller:)

Paaskeferie

Ja, det ble ingen bilder sist for internet var saa ufattelig tregt og stroemmen gikk opp til flere ganger! Taalmodigheten settes virkelig paa proeve naar man sitter der... det blir ingen bilder naa heller for vi er paa paasketur i Damaskus, Syria og Amman /Petra, Jordan. Vi kom til Damaskus loerdag ettermiddag sammen med Sigrids soester Bjoerg, som paa tirsdag ringte og spurte om det passet at hun kom paa besoek fredag!
Damaskus er virkelig en utrolig vakker by og vi ble overveldet av gamlebyen som er full av soeyler fra romerne, gamle kirker og moskeer og helst bygg oppaa hverandre... Souqen (markedet) svinger seg gjennom trange gater og virker uendelig i omfang, og i bodene selges alt fra krydder, soetsaker, vannpiper, klaer og smykker. I tillegg blir man helt trollbundet av alle fargene, luktene og lydene rundt seg og menneskene er kjempehyggelige, uten aa vaere masete: helt klart aa anbefale for dere som lurer paa neste feriemaal!
Naa er vi i Amman, som er mindre spektakulert, men vi skal videre til Petra i dag!

Bilder kommer naar vi er hjemme igjen i neste uke... Vi maa en tur tilbake til Damaskus paa vei hjem ogsaa:)

Tiden flyr!!

Da er det lenge siden jeg har lagt ut et innlegg her, men Sigrid er jo så flink, så dere holdes jo godt oppdatert! Vi har nå vært her i 2,5 måned allerede! Halvveis i oppholdet.. Tiden flyr!

Først må jeg bare si at jeg nå har lagt ullundertøyet i skapet og ’bare’ sover med en fin libanesisk pysj som er heldekkende fra topp til tå, dyne og teppet… temperaturen har variert en del den siste måneden, men sakte men sikkert blir det heldigvis varmere.
Jeg har også tatt opp en ny hobby: baking, noe som jeg har villet gjøre lenge hjemme i Norge men aldri har fått tid til. Men her har vi masse tid på kveldene og mitt bakverk har vært veldig populært blant familien og venner. Spesielt kanelbollene der jeg doblet sukkerinnholdet i forhold til oppskriften. Sukker er en godt brukt ingrediens her i landet og vi har flere ganger blitt sjokkert over hvor mye sukker folk har i teen. 50-50 te og sukker i små kopper serveres til både store og små og det puttes til og med sukker i melken til små babyer! Jeg kunne virkelig tenkt meg å holdt et lite kurs om sukker og helse, spesielt tannhelse.
Men inntil videre har jeg begynt med trening for kvinner på Al Quds etter ønske fra en del av de ansatte som vil komme i form. Vi begynte såvidt forrige torsdag, men det var meste fnising og latter når jeg prøvde å gå gjennom øvelsene... det vestlige kvinneideale gjør dessverre sitt innrykk også her og vi har fått flere spørsmål om vi ikke vet om en pille som gjør at du går ned eller opp i vekt for å kunne nå den perfekte vekten. Vi har prøvd å si at kanskje det er bedre å spise sunt, men vet ikke om vi når gjennom. På en annen side har prisene på frukt og grønt økt betraktelig her i landet og mye av maten består derfor mer og mer av friterte poteter, fritert fisk eller kylling, ris og brød… ikke akkurat slankekost…

Det var det for denne gang… skal bruke tiden og legge ut bilder til dere i stedet;)

Kveldsmat

Her spiser vi kveldsmat hjemme hos familien. Brød, ost, oliven, yogurt, tomat og te. Og nei, vi er ikke lei.

Bursdag

På besøk hos venner i Tyr fikk jeg ordentlig bursdagsfeiring med fresende sjokoladekake og ostekake med lys!

minimineutstilling

På biblioteket hvor vi har en del av engelskkursa våre har de en miniutstillling av klasebomber og litt informasjon om dette. I krigen i 2006 slapp Israel flere millioner slike bomber over sør-Libanon, og man regner med at over en halv millon ble liggende igjen som ”blindgjengere”, altså ammunisjon som ikke har eksplodert men har blitt værende på bakken, i trær osv. og venter på at mennesker eller dyr skal komme i kontakt med dem så de kan eksplodere. Ikke alle disse blindgjengerne er farlige, men de fleste av dem kan drepe, eller i beste fall ødelegge armer og/eller bein på personen som kommer nær dem når de eksploderer. Det foregår stadig ”mineawareness-prorams”, som skal informere folk om hvordan disse små dingsene ser ut og fungerer, og hele tiden jobber folk med å få rydda unna denne djevelskapen.

Matprat++

Nå driver jeg for første gang med direkteblogging. Vi har funnet oss en kafe i Tyr som har trådløst internet. Så nå sitter jeg med min egen laptop og skriver! Og her er også nettet mer stabilt enn på internetsjappa i leiren. Og strømmen går ikke så ofte.

Nå har sommeren kommet. Er ikke mange ukene siden vi klagde på at det var for kaldt. Nå er det litt for varmt. Eller, egentlig er det perfekt, noen og tjue grader og sol. Er bare litt vanskelig å være tekkelig kledd når det er varmt. Men vi lærer oss vel noen triks. Og det blir jo bare varmere fremover, så vi får spare klaginga litt til.

Stemninga i leiren er litt mer anspent en tidligere. Folk ser urolighetene i Gaza på TV, det ligger tre amerikanske skip og lurer ved kysten her og ingen vet helt hvorfor, Nasrallah er ikke redd for en ny krig (selv om Hizballah visstnok ikke har planer om å starte den). I tillegg er presidentvalget i Libanon utsatt 15 ganger, nyeste valgdato er så vidt vi vet 11. mars. Men jeg tviler på at de klarer å bli enige i løpet av de neste tre dagene... Vi er rolige og føler oss ikke utrygge i det hele tatt, men menneskene i leiren har jo opplevd en del mer krig enn oss, og blant de fleste er det ikke snakk om OM det kommer en ny krig men NÅR den kommer. Dette får vi komme tilbake til i et senere innlegg...

I dag er det kvinnedagen, og det feires stort i leiren. Vi har blitt invitert til flere arrangementer, vi skal på to. Det ene er på Abu Jihad, hvor jeg er jeg er hver dag. Der skal de ha fokus på kvinner med funksjonshemming. Hvis vi har forstått det riktig. Vi får se. Skal iallefall være noe underholdning, og sikkert masse taler.

Vi synes fremdeles maten her er veldig god, og ingen av oss har gått lei, heller ikke av frokosten & kveldsen som består av det samme hver dag - brød, ost, yougurt, oliven, tomater og te. Men av og til får vi oss noen kulinariske overraskesler. På onsdag var vi på restaurant med et libanesisk/palestinsk-norsk ektepar som bor i Oslo men er her nå, den palestinske ambassadøren i Tunis og noen flere. Og der ble jeg tilbudt rå sauelever. Altså lever fra sau. Rå. Og jeg takket ja. Rå indrefilet fra okse spiste jeg også. Smakte helt ok, egentlig mest kryddersmak. Det verste var konsistensen. Litt sånn rart mykt og slimete. VeggisChris takket pent nei.
Og på Abu Jihad her om dagen drev ungene i gruppa jeg var i å maste fælt om noen sitroner som lå på hylla. Jeg skjønte ikke helt greia, om de skulle spise sitronene sånn uten videre eller hva. Og på slutten av timen tok læreren dem endelig ned og skar dem i store båter. Jeg var ganske overrakset over at dette skulle være noe godt, og ble letta da læreren sa til et par av de mest ivrige ungene at ”nei, nå må dere vente, man kan da ikke spise sitroner sånn uten noen ting på!!”. Så tok hun fram en skål som var full av... salt. Og ungene dyppa sitronbåtene i enorme mengder salt og kosa seg stort. Jeg spiste også. Men jeg klarte ikke å late som jeg likte det. Dere kan jo prøve – ta en stor sitronbåt, dypp den i salt så det dekker hele båten. Og prøv å spis den uten å lage grimaser.

Nå skal vi straks bort på supermarkedet. Christine har i lang tid nå snakka om at ho har lyst til å bake rosinboller. Så da skal vi kjøpe det som trengs til det, og teste ut bakeferdighetene og gasstekeovnen i morra. Da skal vi også feire bursdagen min. Den er ikke før på mandag. Men i leiren feirer de ikke noe særlig bursdager, så siden vi allerede har avtalt med Nancy (som er halvparten av det tidligere nevnte libanesisk/palestinsk-norske ekteparet) å være hjemme hos familien hennes i Tyr, har jeg bestilt en ordentlig feiring. Jeg har også blitt lova ostekake og sjokoladekake men jeg tør ikke ha for høye forventninger. Hvis det er fint vær skal vi forhåpentligvis på båttur på kvelden. Broren til Nancy er på sjøen stadig vekk, når det blir mørkt tar han på seg våtdrakten og plasker rundt i vannet i timesvis og fanger fisk og blekksprut med hendene eller en liten harpunaktig sak. Kanskje vi også skal svømme og snorkle litt. Jeg har planer om å fange en blekksprut med bare hendene. Det hadde vært tøft.

Jeg har stadig planer om å skrive veldig korte blogginnlegg. Men jeg klarer visst ikke holde kjeft. Nå skal jeg stoppe.

Fredagsfrokosttanker

Solen skinner for tiden, vi satser på at våren har kommet. Jeg har lagt ullundertøyet på hylla for godt. Jeg tror Christie sover med det på enda, men det skjønner jeg ingenting av.
Jobbingen vår her og der går som vanlig, denne uken har det verken vært streik, demonstrasjon eller stengt på grunn av storm eller jordskjelv.

Og vi går på arabiskundervisning. Christine tre ganger i uka, jeg to.
I går etter timen, da det var tid for kaffe og slarving på takterrassen til Soha, læreren vår, snakka vi om det å oppdra unger. Ikke at jeg har noe særlig erfaring med akkurat det. Men det har hun. Hun og mannen har tre unger, noe som er forholdsvis lite i forhold til standarden her. Men hun mener det er nok, hun ønsker å ha mulighet til å følge opp alle sammen ordentlig. Generelt betyr mange unger trygghet for fremtiden her, mange som kan ta vare på deg når du blir gammel og ikke kan ta vare på deg selv. Det er ikke uvanlig med 10 unger i en familie. Men dette ser ut til å holde på å forandre seg så smått, i følge Soha er det nå vanlig å få rundt 7 unger. Og det er kvinnens oppgave å ta seg av barna og stelle huset. Dere som har diskutert litt med meg vet at det ikke skal mye til før jeg kommer med lange kvinnesaksprekener. Man kan si hva man vil om det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret her (og til en viss grad hjemme også). Noe jeg for så vidt gjerne gjør. Men det at kvinnen skal passe huset og ungene er i alle fall en oppgave å utføre, en slags mening i hverdagen. Det er ikke så lett for palestinere å skaffe seg jobb. I leiren er det svært begrensede muligheter. Utenfor leiren er det nå, i motsetning til tidligere, tillatt for palestinere ifølge libanesisk lov til å arbeide i de fleste yrker. Men å finne seg jobb er fremdeles ingen enkel sak. Å være mann og skulle forsørge familien økonomisk kan ikke være lett hvis man ikke har jobb og dermed ikke mulighet til nettopp det.

Kanskje dette endrer seg etter hvert. Mannen til Soha er en av de få mennene jeg har diskutert denne saken en del med, som regel i en fleipete tone, og vi ender ofte opp med at han later som han er sint på meg og roper ”you are not in Europe now!” (men så begynner han å le etterpå, så jeg regner med det er greit...). Han passer ungene av og til mens kona går på kurs. Og innrømmer, oss i mellom, at det hender han vasker litt hjemme. Hjemme hos familien vi bor hos har de en ordning alle tilsynelatende er fornøyde med, mor i huset går på jobben som fysioterapiassistent hver dag mens far i huset er hjemme og støvsuger og vasker opptil flere ganger om dagen. Og gjennom de ulike arbeidsstedene våre har vi møtt mange sterke kvinner i ledende posisjoner. Men dette er nok fremdeles unntak.

Ikke vet jeg hva som skal til for å forandre på mønstrene her, og ikke vet jeg hva som er beste løsning heller. Jeg vet bare at jeg er veldig glad for at jeg har mulighet til å gjøre stort sett som jeg vil uavhengig av etnisitet og kjønn, kan velge utdannelse og (i hvert fall til en viss grad!) jobb, og kan reise hvor jeg vil. Uten at det å måtte gifte meg med en utenlandsk mann er eneste løsning hvis jeg skulle ønske å reise bort.

Ut paa tur... Og hjem igjen.

I uka som har gått har vi ikke vært mye hjemme i leiren. Onsdag dro vi til Beirut, ambassaden hadde invitert til samling for alle nordmenn og liknende i Libanon. Og det er visst ikke få, rundt 70 personer hadde visst sagt de skulle komme. Så mange kan jeg ikke tro at det var der, men det var allikevel en ganske stor gjeng og en riktig så hyggelig kveld. Og vi har fått mange visittkort til mange mennesker vi kan hilse på rundt omkring i landet.

Siden det er mid-term exams (hva er det norske uttrykket? Vel, vi har jo ikke noe sånt i Norge. Men det er ca halvdagsprøver ungene værsågod bør gjøre det bra på) er det ikke så mange unger som dukker opp på aktivitetene på senterne, så vi benytta sjansen til å ta oss en langhelg og få sett litt mer av landet. Etter et par dager i Beirut (med blant annet den obligatoriske kaffe latte-drikkingen og CD-shoppingen) dro vi nordover til den nest største byen Tripoli. Der traska vi rundt i en helt enormt stor souk (=godt, gammeldags marked. I trange, overbygde ”gater”), i masete trafikkerte gater og i mindre trafikkerte hyggelige gater. Tripoli er kjent for sine søtsaker, men vi styrer helst unna dem. De er fryktelig søte og klissete, og består enten av noe karamellaktig masse, mandler/nøtter eller noe melkekrem-greier. Eller dette i kombinasjon, gjerne dyppet i sukker eller fritert. Men vi feira at vi var i landets søksak-hovedstad med å spise store mengder is til lunsj.
Etter å ha traska og traska dro vi til overnattingsstedet vårt, et lite hotell drevet av en like liten familie, og la oss kl 21.30 for da var det ikke noe mer å finne på og veldig kaldt.
Neste morgen dro vi mot Beirut igjen, men vi stoppa i Byblos, en veldig sjarmerende liten fiskerlandsby. Her fikk vi også traska rundt i trange koselige gater, spist fransk mat til lunsj og tatt oss en ordentlig strandtur og rota litt i fjæra (ok, den strandturen hadde vi ikke noe valg om siden jeg insisterte på å gå en vei vi ikke visste hvor endte, men viste seg å ende nede ved sjøen et godt stykke fra dit vi egentlig skulle...).

Er alltid godt å få lufta seg litt, se noen nye steder, møte noen nye mennesker og få litt inntrykk av hva som rører seg der utenfor vår lille boble. Samtidig er det ikke tvil om at det er blitt leiren som er ”hjemme”, og at det er godt å komme tilbake hit! Til og med til strømmen som er fryktelig ustabil og aldri der når man trenger den og til internetsjappa med arabisk popmusikk på full guffe. Og (ok, kanskje ikke saa godt aa komme tilbake til, men de er naa blitt en del av hverdagen) til ungene som maser om ”whatsyournameIamfinethankyou”, til gutta på hjørnet som prøver seg på slibrigheter (”do you know how to sex?”) og til han ene mannen jeg alltid møter på vei til Al Quds-senteret som står i veikanten og småroper med stor innlevelse: ”Please don’t touch! Please!!” (Og bare så det er avklart: jeg er på ingen måte i nærheten av å ta på ham...).

Vi har faatt nye senger!

Yabbayey!! endelig har vi faatt senger. Ikke at vi savnet det noe spesielt, men naa som vi har faatt de, med nydelige hjerter gravert inn i treet kan vi aldri gaa tilbake til tynne madrasser paa gulvet!

Sirkus og engelskundervisning!

Engelskundervisning med mine ivrige smaajenter...

Gutta strever for aa holde seg oppe mens jeg blir mer og mer entusiastisk og vil lage pyramiden hoeyere og hoeyere ;)

Yabbayey!! Kulde, demonstrasjon, landesorg og jordskjelv..

En dyster stemning har herjet leiren den siste uka; folk har vært nervøse på grunn av den varslete demonstrasjonen til det politiske partiet ’14.mars’, torsdag som var 14.februar.. (forvirrende ikke sant?). Alt her kalles demonstrasjon, men det var en markering i forbindelse med drapet på tidligere statsminister Hariri i 2005. I tillegg har vi hatt tre jordskjelv i løpet av noen få dager og kulda, regnet og vinden har vendt tilbake. Så ble en stor Hizbullah leder, Imad Mughniyeh, drept i Damaskus (Hizbullah skylder på Israel og har erklært ’åpen krig’). Og oppå det hele ble Mohammed tegningene trykt igjen, ’Haram!’

’Demonstrasjonen’ har vært planlagt lenge og det regjeringsvennlige partiet 14.mars har i dagene frem mot torsdag kommet med harde uttalelser mot opposisjonspartiet Hizbullah, noe som gjorde at folk fryktet at det igjen kunne bryte ut voldelige sammenstøt mellom de to… Men, som folk sier her: ”Al Hamdu lillah’ (takk gud) har det regnet og vært kaldt så folk flest holdt seg innendørs. Og siden Hizbullah erklærte landesorg i ære for Mughniyeh, har fokuset deres vært mot Israel, noe som la en demper for demonstrasjonen og det gikk fredelig for seg…

Så var det jordskjelvene.. Jeg sov gjennom de to første for de var på natten men mange hadde våknet (inkludert Sigrid), spesielt av den første som varte i hele 10 sekunder..
På fredag var det et lite jordskjelv rundt tolv, den var kort men merkbar. Jeg var i en liten fruktbutikk når jeg plutselig kjente og så veggene og gulvet riste. Jeg skjønte først ikke hva det var, trodde kanskje lastebilen som rygget forbi hadde krasjet inn i den ene veggen. Men da jeg og butikkmannen gikk ut for å se, var det ingen lastebil, men mange andre mennesker ute i gatene som snakket fort og opprørt: ”Hezey Ardiye! Hezey Ardiye! – Jordskjelv, jordskjelv!”. Mitt første jordskjelv!!! - ”Yabbayey!!”. På nyhetene senere viste det seg at det hadde vært ganske kraftig. Vegger hadde kollapset i den palestinske flyktningleiren Al Bass i Tyr (to gutter ble hardt skadet) og fra Beirut viste de bilder av sprukne veier og bygninger. Så varslet de et nytt jordskjelv som skulle komme noen timer etterpå. Dette skapte panikk blant noen og i Tyr løp mange ned til stranden for vente der og sitere koranen. I leiren var det en roligere stemning. Hva skal man gjøre? Jo, man setter seg ut på gata og venter… Sigrid og jeg var på denne tiden på Al Quds senteret, men alle ungene dro hjem. Så da var det bare en ting å gjøre – bli med og vente… En ganske absurd følelse der vi satt, hjemme hos en venninne, drakk te og ventet på et jordskjelv! Ved et tidspunkt fikk vi høre ”One minute, it will come in one minute!”. Da spratt jeg også opp og ut på gata der jeg tenkte det ville være tryggest, mens Sigrid ble sittende og le av meg… Men jordskjelvet kom aldri…

Ellers har dagene gått ’shwey shwey’ tilnærmet som normalt – noe som er normalt… Det har vært lite strøm og Internet pga. været så vi har følt oss ganske avkuttet fra resten av verden her i vår lille ’Rashediyeh boble’.
Sigrid har den siste tiden vært litt sammen med Vegard og noen andre norske som jobber med musikk på ulike sentret i og utenfor leiren. Og som dere ser på bildet har sirkus gruppa mi endelig kommet i gang! Jeg har fått hjelp fra en ung palestiner som har gått på sirkusskole i Beirut og er kjempe flink. Han snakker ikke noe engelsk men vi kommuniserer på et vis og på tirsdag hadde vi en skikkelig sesjon med oppvarming, øvelser for å styrke ballfølelsen, sjonglering og til slutt prøvde vi oss på en menneskelig pyramide. Jeg hadde mine tvil om gutta skulle greie å gjennomføre fire rekker… men selv om pyramiden vaklet og de ramlet sammen tilslutt var den en stor suksé!

Som dere kanskje merker ut av teksten har vi fått oss noen nye arabiske favorittord –
”Haram!” Brukes når noe er dårlig eller ansees som ’skittent’. Hvis noen er syk – Haram; hvis noen har gjort noe galt – Haram; hvis det er dårlig vær – Haram osv…
”Yabbayey!” Vi vet ikke helt hvordan vi skal oversette dette, men det brukes både som et gladuttrykk og hvis noe er et ork.. Yabbayey- Det er fint vær! Eller hvis man er sliten og må reise seg etter å ha spist – Yabbayey! Nå er jeg trøtt/ mett.
”Al Hamdu lillah!” Takk gud!

Dagliglivet i Rashedieh

Naar det er fint vaer slapper vi gjerne av med en kopp kaffe og en bok paa takterrassen.

Vaar daglige frokost - bestaaende av ost, lebneh (hard naturel yoghurt med litt olje paa), oliven, satar (krydder), tomat, agurk og broed.. Og masse kaffe selvfoelgelig!

Da vi kom til Al Quds ungdomssenter er om dagen for å ha gruppene våre hadde de plutselig fått ny sjef der. Marwan, tidligere sjef hadde slutta (evt fått sparken, ikke så lett for oss å få med oss alt som skjer her), og de har fått ny sjef. Det var jo litt synd særlig i forhold til basketballtreningen for jenter vi håper å få i gang. Marwan var veldig ivrig på det og pusha oss veldig på å få det i gang. Mona, nye sjefen er også positiv, men ting tar jo straks litt lengre tid plutselig nå... Vi fortsetter med musikk- og sjonglerings/sirkusruppene våre, så får vi se. Vi begynner å lære oss å ikke planlegge for mye. Eller jo, vi kan gjerne planlegge, men vi må slutte å tro at ting blir som vi planlegger.

Ellers har vi fått vært i vår første bursdag her! Jalil, sønnen til Nora som jobber på Abu Jihad fylte to år på tirsdag, og da var det full feiring. Flere av søstrene til Nora og noen nabojenter. Ingen menn. Da ytterdøra var godt lukka og gardinene dratt for ble musikken skrudd på full guffe (ekte arabisk popmusikk – ”haabiiibiii”). Og plutselig kom en del av jentene som hadde forsvunnet inn på soverommet ut igjen, men nå var hijaber og ”anstendige” klær borte. Her skulle det danses, og det med flagrende hår, sminke og miniskjørt! De lærte oss depki, tradisjonell palestinsk dans og syns vel vi var sånn passe flinke. Utenom depkien besto dansingen stort sett av vrikking på hoftene og risting på puppene. De var litt mindre imponert over våre bidrag her. Etter en (laaang vil jeg påstå) stund med dansing var det tid for kake, og et par av jentene kom bærende med ei stor hvit bløtkake-aktig kake med blå pynt. Etter at lille Jalil hadde blåst ut lysene måtte vi spise, og jeg og Christine fikk de største kakestykkene jeg noen gang har sett. Så det var bare å smile og sette i gang aa spise denne kaka som var pen å se på, men fryktelig søt og med en ganske så svampaktig konsistens. Etter kake, frukt og brus var det mer dansing før vi plutselig fikk beskjed om at nå var festen over. Mulig det ikke skjedde så plutselig, vi har enda mange sosiale koder igjen å lære... Og så ble vi fulgt hjem av noen av jentene og lovet dem å komme på kaffebesøk en gang i fremtiden. Inshaallah.

Og så til slutt må jeg få gratulere Christine med ny bukse. Full av fjonge blomsterbroderier. På tirsdag sa hun til Amal på biblioteket at hun hadde fin bukse, dagen etter fikk hun den i gave. Sånn kan det gå.

Her er vi i gata vaar!
Paa maskinen her paa internetsjappa er bildet fryktelig moerkt, faar haape dere kan se noe...

Da var nok en uke i gang! Denne uka håper vi på fullt kjør og masse å gjøre, etter en noe slapp uke forrige uke med bare en arbeidsdag. Store deler av forrige uke var det skikkelig møkkavær - kaldt, regn, vind og haggel. Torsdag var de fleste steder åpne, men feks på Abu Jihad, hvor jeg møtte opp med friskt mot, var det ingen barn. Det var fremdeles ganske dårlig vær og dermed holder de fleste foreldrene barna sine hjemme. Går man ut kan man bli kald og våt, blir man kald og våt kan man bli syk, blir man syk må man til doktoren og/eller kjøpe medisin, og både doktor og medisin koster penger.
Heldigvis fikk vi hatt engelskgruppene våre på biblioteket på fredag, et tilbud om ekstraundervisning til noen av skolebarna. Christine hadde sin gruppe som består av søte, snille og stille jenter som stort sett gjør akkurat som hun sier. Og jeg hadde min gruppe som består av bråkete, mer eller mindre hyperaktive og fryktelig sjarmerende gutter som av og til gjør som jeg sier.

Paa soendag hadde vi en måneds jubileum! En måned siden vi dro fra Norge og ankom Beirut. Vi feira oss selv med kaffe og arabisklekser.
Vi blir mer og mer vant til livet og levemåten her, og folk begynner å vite hvem vi er. Da vi skulle hjem til leiren etter en bytur i Sour lørdag stoppa vi først noen serviser (dere vet, disse taxi-aktige bilene) som ikke ville kjøre oss (libanesiske sjåfører er ofte lite glad i å kjøre inn i leiren. Og de fatter ikke hva vi skal inn der å gjøre). Så stoppa en servis, og før vi fikk sagt noe som helst ropte sjåføren ”Rashedie?!”. I bilen satt en hyggelig ung mann vi aldri har sett før, men han kjente oss tydeligvis igjen. Og han kjørte oss nesten helt frem til døra. Dessuten fikk vi for første gang slippe gjennom checkpointen til leiren uten å måtte vise verken pass eller tillatelsen!

I dag er det livet fint her i leiren, sola skinner, folk er på jobbene sine. Og jeg har fått spille ”fotball” (=løpe vilt rundt etter en ball i bakgården, ha litt brytekamp innimellom og sparke ballen når det passer seg sånn), med et par av ungene på Abu Jihad. Folk trener jo stort sett ikke her, folk generelt vil vel helst sitte inne mye av tiden. Og jenter trener i allefall ikke. Så vi er strålende førnøyde med all bevegelse vi får. Og jeg er ikke minst fornøyd med å få spille fotball med noen på mitt eget nivå...

Gutta i fatah demonstrasjon

En av de stoerre gatene i Bourj el Barajneh

- husene er pyntet etter at familiemedlemmer har vaert paa pilgrimsreise til Mekka (Hadj)

Ups

Mmmnei, blir visst ikke no bilder i dag allikevel. Maskinen vil ikke. I ettermiddag skal vi egentlig paa Al Quds ungdomssenter, Christine skal laere en gjeng der (faarhaapentlgvis inkludert meg) aa sjonglere. Men hvis det ogsaa er stengt paa grunn av daarlig vaer tar vi kanskje en internettur til og proever igjen...

Litt bilder...??

Det var ingen barn paa Abu Jihad idag - paa grunn av det daarlige vaeret...
Naa er det sabla mye tekst her paa bloggen, paa tide med litt bilder. Vi proever.

En helg i Beirut

Etter engelskundervisningen på fredag var vi endelig på vei til Beirut. Vi hadde så kort tid der når vi foerst kom til libanon, så vi ville benytte frihelgen vår til å se storbyen. Vi tok følge med Sahar som jobber på biblioteket. Vi tok servise (som en taxi men du betaler 6 kr for et sete i stedet for å betale for strekningen) til bussen hvor jeg klarte å glemme igjen passet mitt i bilen. Egentlig krise! Men heldigvis var det fetteren til Sahar som kjørte servisen så han kom kjørende tilbake med passet før jeg hadde merket at det var borte. Så satt vi oss i den skrøpelige bussen som skulle ta oss til Beirut. På veien hørte vi merkelige durende lyder fra baksiden av minibussen og sjåføren stoppet flere ganger for å sjekke hva dette var. Tilslutt måtte alle ut og skifte buss, antagelig likeså greit før bussen falt sammen!

På veien ut fikk vi også vite at en bilbombe hadde eksplodert i Vest-Beirut, som drepte Wissam Eid en ledende terrorist etterforsker og flere sivile, men dette var heldigvis langt unna oss så vi merket ikke noe til det. Men må innrømme at jeg hadde en litt ekkel følelse i magen da vi kjørte inn i byen.

Vi begynte Beirut turen med å bli med Sahar til hennes familie og forlovede i Bourj el Barajneh, en palestinsk flyktningleir inne i Beirut. Denne er mye større og trangere enn Rashedieh og husene er bygd oppover i flere etasjer for å gjøre plass til nye generasjoner. Palestinerne har ikke lov til å bygge utover det landområdet de fikk tildelt i 1948 så da må man bygge oppover når familien blir større og større (Det er vanlig å ha 5-6 barn og at man blir boende i samme hus som foreldrene hvis man ikke flytter til ektefellen sitt hus). Det er ingen ”checkpoint” inn til Bourj el Barajneh, det ligger som et tett slumområde inn i byen og man ser tydelig skille når man kommer utenfra og inn i leiren. Det er som å komme in i en labyrint med smale mørke veier der det så vidt er plass til to personer å gå forbi hverandre. Vi var her i noen timer og spiste lunsj med familien og drakk kaffe hos forloveden.

Så dro vi ganske slitne til hotellet vårt i Hamra (en av de mer moderne delene av byen), spiste middag og sovna til en dårlig film på tv.
På lørdag ble det shopping. Litt klær, sko og ikke minst mange kaffe pauser der vi drakk kaffe latte! Arabisk kaffe er god (drikkes sterk i små kopper nesten som espresso), men det er ikke noe som en stor kaffe latte i et stort krus! Og de hadde soyamelk, Mmmm, da ble Christine glad:) På kvelden spiste vi god libanesisk mat på en restaurant med Dagfinn (Norwak representant i Beirut) og fikk smake på masse gode dipper og salater, som maten her hovedsakelig består av.

Søndag var vi på sightseeing i ”downtown” Beirut, som var nesten folketomt på grunn av bomben på fredag og militæret hadde satt opp masse checkpoints der vesker ble gjennomsøkt. Vi ble her litt og trasket rundt foer vi dro på Bay Rock Cafè for nok en kaffe og saa tok bussen hjem. Bussen vi fikk nå var enda verre en den forrige og sjåføren kjørte som en gal! Jeg pleier ikke å bli nervøs, men i svingene føltes det virkelig som om bussen skulle velte. Her og måtte vi ut halvveis og bytte buss….
Når vi endelig kom hjem fikk vi vite at det var demonstrasjoner i Beirut fordi mange mangler strøm og prisene på mat har skutt i været. Folk hadde brent dekk i gatene og sperret av flere av hovedveiene ut av byen (dette var bare en time etter at vi dro). Så hadde det blitt skyting og 8 stykker er drept (dere har sikkert faatt med detaljene paa nyhetene). Dette er en videreutvikling av demonstrasjoner vi har sett gjennom hele forrige uke, der opposisjonen oppfordrer folk til å demonstrere mot regjeringen.
Pga. helgens hendelser var det dermed landesorg i går og flere institusjoner, og skoler var stengt. I leiren var også alt stengt men her fordi Hamash en Palestinsk leder som bodde i eksil i Jordan og var en av stifterne av PLFP døde. Det ble flere markeringer og blant annet gikk de i tog gjennom byen med spillende korps og kiste for å symbolisere begravelsen…

Med andre ord en opplevelsesrik helg!!!! Men nå er vi tilbake i hverdagen. Sigrid har arabisk undervisning og skal være med barna på Abu Jihad i dag og jeg har engelsk undervisning på biblioteket og sirkusgruppe på Al Quds ungdomssenter.
Det pøser ned med regn i dag og blåser – skikkelig storm og vannet renner nedover gatene som en elv. Det er nå er jeg angrer på at gummistøvlene ligger hjemme i Oslo!

Mer streik og mer hverdag...

Starten på denne uken har vært preget, som Christine skrev, av situasjonen i Gaza. Både mandag og tirsdag var arbeidsstedene våre delvis stengt, mandag på grunn av streik og tirsdag på grunn av demonstrasjon. I tillegg har det vært ganske dårlig vær. Vind og regn. Vi tar med oss paraply og tenker ikke noe særlig mer over saken. Men tirsdag dukket det ikke opp noen på Christines engelskgruppe på biblioteket. ”It´s bad weather. People here don´t go out when it´s bad weather.” sa Hussein, biblioteksjefen. Neivel, tenkte vi og satt oss og drakk kaffe isteden (jeg hadde også sluttet tidligere denne dagen, engelskgruppa mi måtte dra tidlig for å rekke hjem og tilbake igjen til demonstrasjonen må vite). Vi lærer stadig.

I går fikk vi vite at skoler og senterne vi er på kom til å være stengt i dag. Streik igjen, denne gangen på grunn av de høye prisene i landet. I dag på arabisktimen fikk jeg vite at det var busssjåførene i Libanon som streiker på grunn av lave lønninger, og at ingenting i leiren er stengt. Flott, tenkte jeg og dro på Abu Jihad, senter for mennesker med diverse utviklingshemminger og funksjonshemninger hvor jeg er nesten hver dag. Men akkurat det senteret har valgt å holde stengt. På grunn av noe med bussene, men om det er i sympati med sjåførene og deres lave lønninger eller på grunn av de høye prisene eller noe annet er jeg ikke helt sikker på. Er ikke alltid så lett å finne ut akkurat hva som skjer, folk har gjerne litt ulike forklaringer. Om de har noen ordentlig forklaring i det hele tatt. Og litt variable engelskkunnskaper. Og så skjønner de ikke helt hvorfor jeg absolutt skal spør så mye og gir meg kaffe isteden.

På tross av diverse streiker og at folk ikke vil gå ut i dårlig vær begynner vår hverdag å ta mer og mer form her. For spesielt interesserte kommer her en presentasjon av en vanlig (i den grad det finnes) dag, feks en tirsdag, i vårt liv i Rashedie:

08:00: Vi står opp. En av oss lager frokost mens en andre hopper i dusjen. Under frokosten diskuterer blant annet vi hva vi har drømt i natt. Christine drømmer mye om kaker for tiden, Sigrid om kronprins Haakon Magnus.
09:00: En av oss går på arabisktime (altså, vi har annenhver dag), den andre blir hjemme og gjør akkurat det den har lyst til.
11:00: Christine møter sjefen for Abu Jihad-senteret senteret, Abbed, og gjør litt sekretærting for ham. Sigrid er med på undervisningen på Abu Jihad og har litt musikk og leker med ungene der.
12:00: Sigrid har engelskundervisning for en gjeng sydamer på Abu Jihad.
12:30: Christine har engelskundervisning for en jentegjeng på biblioteket.
13:30: Vi stikker på internetkafeen eller hjem.
14:00: Lunsjen er klar hjemme. Og den er god.
15:00: Vi drar til Al Quds ungdomssenter. Her har Sigrid musikkundervisning en dag og Christine sjonglering/sirkuskurs en dag. Og vi prøver å få til basketballtrening for jenter.
17:00: Vi er ferdig med undervisning og henging på Al Quds, og drar på besøk til noen eller hjem.
17.04: Drøssevis av unger løper etter oss og roper ”hello”, ”whatsyourname” og ”howareyoufine”.
17.08: Vi går forbi tenåringsgutta på hjørnet som plystrer og briljerer med sine engelskkunnskaper til oss (”fuckyouverymuch” eller som vi fikk her om dagen: ”Howareyou. Penis. Vagina.”). Vi later som ingenting. Det er ikke alltid så lett.
19:00: Kveldsmat hjemme med påfølgende tedrikking, TV-titting (hvis det er strøm) og skravling med familien og eventuelle besøkende.
21:00: Familien begynner å gjespe. Vi tar hintet og går opp til rommene våre i 2. etg. Her gjør vi arabisklekser, leser i en av de mange bøkene tidligere solidaritetsarbeidere har latt være igjen, prater, hører på musikk, gjør yoga og spiser appelsin.
22:30: Vi er trøtte. Vi venter fremdeles på at vi, begge utpregede B-mennesker, skal orke å være oppe lenger. Men foreløpig ser det altså ikke ut til å skje. Natta.

Men til helga blir det brudd i hverdagsrutinene (eller ”rutinene” om du vil), vi satser på Beirut-tur (hvis ikke sjåførene streiker igjen) og er spent på hva storbylivet har å by på.

Strike

Det var mye braak fra moskeen i gaar kveld og i dag morges. Braak i vaare oerer, for vi forstaar ikke spraaket, og taler i solidaritet for palestinerne i Gaza i deres oerer.
For Israel har kuttet forsyningene inn til Gaza, noe som har foert til en humanitaer krise i omraader der folk fra foer er fattige. De har lite mat, vann og siden soendag er de uten stroem. Og dette er kritisk, spesielt naa om vinteren. Paa nyhetene for noen dager siden sa de at det har vaert den kaldeste uka paa 40 aar her i Libanon og det har vi merket. Naar gradestocken kryper under null ute, gjoer den det ogsaa inne i husene. Vi har sovet med ullundertoey og tre, fire dyner og tepper og fortsatt vaert kalde. I tillegg bryter stroemmen som regel paa kveldene, men vi har heldigvis en gassovn i huset noe som gir litt varme. Men det er det ikke alle som har og vi har hoert at noen i leiren har frosset i hjel pga kulda om nettene naar stroemmen har vaert borte. Da kan man tenke seg hvor vanskelig det blir i Gaza naar stroemmen er helt borte...

Saa i dag har det vaert strike her i leiren; skolene, barnehager og andre institusjoner har vaert stengt for aa vise solidaritet med palestinerne i Gaza.. Og i morgen er det planlagt demonstrasjon i solidaritet og for aa markere at man ikke godtar Israels behandling av palestinerne.
Vi har dermed fri igjen og har sittet og drukket te med lederen for PLO's kvinneunion i Rashedieh – Hadji Alia, en kjempesoet og lattermild dame. I tillegg kom lederen for PLO's kvinneunion i Libanon paa besoek og vi fikk kjapt hilst paa henne foer hun forsvant i et moete. Hva de neste dagene bringer vet vi ikke, for strike, fridager og helligdager blir annonsert paa kort varsel, gjerne over hoeytalerne til moskeen kvelden i forveien....

Hverdagen kommer snikende...

I dag hadde vi vaar andre arabisktime. Naa holder vi paa aa laere det arabiske alfabetet og litt gloser og saant. Og oever paa aa uttale lyder jeg ikke ante fantes. Vanskelig, synes naa jeg. Men laereren vaar Soha er veldig trivelig, og etter hver time faar vi kaffe og sitter og slarver. Det er hyggelig, det.

Soendag var en rolig fridag, og etter en sen frokost i sola paa takterassen tok vi en rusletur til Beit Atfal Assomoud. Det er et slags aktivitetssenter for barn og unge der jeg var noen dager i praksis med musikkterapistudiet for to aar siden. Vi kommer nok ikke til aa vaere der saa veldig mye, de klarer seg godt paa egenhaand og dessuten proever vi fremdeles aa finne ut hvem som samarbeider med hvem, og hvem de vi samarbeider med synes det er greit at vi samarbeider med. Litt troeblete altsÂ. Uansett rakk vi aa faa med oss litt av oevelsen til musikkgruppa, som har hatt samarbeid med og jevnlige besoek av norske musikkpedagoger i noen aar (og derfor fikk jeg vaere der litt i praksisen min). Et hyggelig gjensyn var det, baade med stedet og menneskene. De hadde en liten konsert for oss, og spilte og sang blant annet "Ja, vi elsker dette landet" og musikkterapiklisjesangen "Naa maa du og jeg si hadet bra" – paa norsk.

I gaar hadde Christine engelskundervisning paa formiddagen mens jeg satt i sola og drakk te. Etter lunsj dro vi til Al Quds ungdomssenter. Vi skal ha litt aktiviteter der paa ettermiddagene, og i gaar var det tid for min foerste musikktime. Musikkgjengen bestaar av ca 12-13 gutter, yngste er kanskje ti aar og de eldste er ekstremt pubertale tenaaringer. Jeg skal laere dem litt piano og forskjellig, men siden det ikke var noe stroem og eneste pianoliknende instrument de har er et elektrisk orgel ble det litt vanskelig. Saa jeg viste dem litt paa gitaren de har, og resten av tida brukte vi til aa spille arabiske trommer og synge palestinske folkesanger. Noen av dem var rett og slett straalende flinke. Noen melodi var det vel ikke saerlig lett aa hoere, men sabla mye rytme! Og veldig mye braak og spetakkel selvfoelgelig – akkurat som jeg liker det...

Og med dette erklaerer jeg hverdagen vaar her i leiren for aapnet!

PS. En liten kommentar til Christines forrige innlegg. Har faktisk slutta aa vaakne av moske-boennen kl fem. Naa vaakner jeg isteden ca ti minutter foer, og kan ligge klar og vente til den kommer. Heldiggrisen. Men har naa ingen planer om aa staa opp for aa be med det foerste.

Moskeen roper fem ganger om dagen

I begynnelsen var det uvant, naa er det en del av hverdagen og ganske fint aa hoere paa.
Kl. 04.30 om morgen ved soloppgang er foerste boennerop (stakkars Sigrid vaakner fortsatt av den mens jeg sover gjennom:). Saa er det boennerop rundt tre ganger i loepet av dagen og siste ved solnedgang som naa er rundt kl.17.30 ... men naar dagene blir lenger vil dette forandre seg.
De siste dagene har vi hoert sang og koransitering fra moskeen oftere enn vanlig. En kvinne doede paa torsdag og det er sorgtid over hele leiren. Det var moren til en jente som jobber paa biblioteket der vi ogsaa holder til og har engelskundervisning. Moren hadde vaert paa reise til Mekka (Hadj) foer jul og var blitt syk paa reisen hjem. Paa torsdag doede hun paa sykehuset.
I tre dager har det vaert soergeperiode og alle som kjente henne eller noen i hennes familie drar paa besoek for aa vise sin medsorg. Vi var der paa loerdag: Mennene satt ute i ring ved moskeen sammen med mannen og soennen, drakk kaffe og roeyket. Kvinnene satt inne i huset og snakket sammen og troestet doetrene mens en religioes kvinne siterte historier fra koranen.

Ellers er det blitt ganske kalt; det er deilig i solen (rundt 15 grader) men i skyggen og inne i husene er det iskalt og vanskelig aa faa varmen i seg. Husene er bare byggd av mur og har steingulv noe som gjoer at det alltid er kjoelig inne.. Men vi har heldigvis ikke blitt syke ennaa og drikker boettevis av te og kaffe for aa holde varmen...

Neste uke er vi i full gang med engelskundervisning og forhaapentligvis noen akiviteter paa ungdomssenteret! Dagene flyr allerede:)

Christine paa takterassen vaar.

Sigrid paa bussen tilbake fra en naboleir etter aa ha feiret Martyrdagen for palestinske martyrer.

Og da var vi her!

I dag er det en uke siden vi landet i Beirut. En uke som har gått utrolig fort – og samtidig vart utrooolig lenge. Takket være våre forgjengere i ”jobben”, Jorunn og Kajsa som har vært her sammen med oss denne uka har vi hilst på mange nye mennesker, besøkt de fleste av stedene vi kommer til å jobbe på og vært på mange, mange te- og kaffebesøk. I går dro de hjem til Norge, og nå må vi klare oss på egen hånd. Akkurat nå virker det fullstendig usannsynlig at vi noen gang kommer til å finne frem i dette virvaret av trange gater og hus, men vi besto første ”test” i dag, vi kom oss, helt alene, frem til biblioteket hvor vi skal jobbe litt. Og vi finner veien til internetsjappa. Shwayy shwayy (litt etter litt...).


Første dagen vi kom og skulle inn i leiren måtte vi vente ved den libanesiske militær ’checkpointen’ i nesten en time! Her kontrollerer libaneserne hvem som kommer inn og ut av leiren og spesielt utlendinger blir sjekka. De skulle ha pass og leirtillatelse, ringte for å sjekke det opp og vifta med maskingeværene da de fant noe mistenkelig i bagasjen til Sigrid – norsk melkesjokolade ;) Til slutt lot de oss komme gjennom og siden da har det ikke tatt mer en 5-10 min for å slippe gjennom checkpointen. Det er for det meste unge gutter i førstegangstjeneste som står der og kjeder seg og da tar man seg god tid når man skal sjekke pass og leirtillatelse og gjerne ta seg en røyk og skrive litt den store kladdeboka...
Når vi kjørte inn i leiren denne første dagen var det en rar følelse - skummelt og spennende samtidig. Leiren er ikke så stor (ca 1-2 kvadratkilometer) men folk bor trangt (ca 25 000 innbyggere), ofte med tre generasjoner i et hus og med trange gater. Det libanesiske kloakksystemet går rett under leiren men palestinerne får ikke lov til å koble seg på, så de har rør ut av huset og ut i en liten kanal som renner midt i gata der vannet fra oppvask, matlaging, dusjen osv havner + en del søppel. Kloakken ser vi heldigvis ikke så mye til, den samles i septiktanker og tømmes en gang i blant.

Familien vi bor hos er kjempesøte! Veldig hyggelige og gjestfrie og inkluderte oss med en gang inn i familielivet. Amira, mor i huset og den ene sønnen snakker ganske bra engelsk noe som gjør alt mye lettere. Yngste sønn Fofo kan to ”setninger”: ”Come, my mother” (= moren min vil snakke med dere) og ”come eat”. Christine har allerede lært seg bitte litt (shweyy...) arabisk, Sigrid kan absolutt ingenting, men når arabiskundervisningen begynner på mandag regner vi med å snakke flytende :)

Dagene her tilbringes mye på besøk hos hverandre. Palestinere er veldig sosiale og skjønner ikke behovet vi nordmenn har for å være litt alene, spesielt ikke når man er syk! Hvorfor skulle man ville være alene da?! Å drikke te, kaffe og spise sammen er jo det beste som finnes. Heldigvis er Amira godt kjent med nordmenns sære vaner siden hun har hatt solidaritetsarbeidere boende i huset i flere år... Så vi har blitt kjent med mange allerede, fått god mat og sett uttallige barn som absolutt vil ha danseoppvisning for oss. De fleste synes Sigrid har et rart navn (”What? Your name is sigarette?”) og de kommenterer hvor ung de synes Christine ser ut (når vi skulle få leirtillatelse trodde kontormannen hun var 16 på passbildene som ble tatt tre dager før og var skeptisk til å ta de imot).

Ellers: kvinner bør ikke røyke ute på gata, ”Haram! Haram!” (skittent/synd), men de fleste røyker som svamper inne. Vi kan ikke ha vått hår når vi går ute, for det betyr at man nettopp har hatt sex ;) Lurer virkelig på hvor de har det fra… Man kan aldri være på et rom alene med en mann eller gå noen sted alene med en mann hvis man ikke er gift med han. Så det er mye å huske på… Leiren er jo som sagt ikke så stor så ryktene går og det er visst nesten som ”Frustrerte fruer” noen ganger, men veldig artig å høre på… Og sladder og skravling er jo noe å fylle tiden med siden ikke så mye annet skjer. Må bare passe på at rykter ikke spres om oss. Vi er jo ashnabiye (utlending), og får dermed en del oppmerksomhet. Ganske mye oppmerksomhet.

Test...

Bare en liten bloggtest! Vi faar naa se hva det blir av dette etterhvert. Kanskje vi tilogmed klarer aa legge ut bilder...?