Gutta i fatah demonstrasjon

En av de stoerre gatene i Bourj el Barajneh

- husene er pyntet etter at familiemedlemmer har vaert paa pilgrimsreise til Mekka (Hadj)

Ups

Mmmnei, blir visst ikke no bilder i dag allikevel. Maskinen vil ikke. I ettermiddag skal vi egentlig paa Al Quds ungdomssenter, Christine skal laere en gjeng der (faarhaapentlgvis inkludert meg) aa sjonglere. Men hvis det ogsaa er stengt paa grunn av daarlig vaer tar vi kanskje en internettur til og proever igjen...

Litt bilder...??

Det var ingen barn paa Abu Jihad idag - paa grunn av det daarlige vaeret...
Naa er det sabla mye tekst her paa bloggen, paa tide med litt bilder. Vi proever.

En helg i Beirut

Etter engelskundervisningen på fredag var vi endelig på vei til Beirut. Vi hadde så kort tid der når vi foerst kom til libanon, så vi ville benytte frihelgen vår til å se storbyen. Vi tok følge med Sahar som jobber på biblioteket. Vi tok servise (som en taxi men du betaler 6 kr for et sete i stedet for å betale for strekningen) til bussen hvor jeg klarte å glemme igjen passet mitt i bilen. Egentlig krise! Men heldigvis var det fetteren til Sahar som kjørte servisen så han kom kjørende tilbake med passet før jeg hadde merket at det var borte. Så satt vi oss i den skrøpelige bussen som skulle ta oss til Beirut. På veien hørte vi merkelige durende lyder fra baksiden av minibussen og sjåføren stoppet flere ganger for å sjekke hva dette var. Tilslutt måtte alle ut og skifte buss, antagelig likeså greit før bussen falt sammen!

På veien ut fikk vi også vite at en bilbombe hadde eksplodert i Vest-Beirut, som drepte Wissam Eid en ledende terrorist etterforsker og flere sivile, men dette var heldigvis langt unna oss så vi merket ikke noe til det. Men må innrømme at jeg hadde en litt ekkel følelse i magen da vi kjørte inn i byen.

Vi begynte Beirut turen med å bli med Sahar til hennes familie og forlovede i Bourj el Barajneh, en palestinsk flyktningleir inne i Beirut. Denne er mye større og trangere enn Rashedieh og husene er bygd oppover i flere etasjer for å gjøre plass til nye generasjoner. Palestinerne har ikke lov til å bygge utover det landområdet de fikk tildelt i 1948 så da må man bygge oppover når familien blir større og større (Det er vanlig å ha 5-6 barn og at man blir boende i samme hus som foreldrene hvis man ikke flytter til ektefellen sitt hus). Det er ingen ”checkpoint” inn til Bourj el Barajneh, det ligger som et tett slumområde inn i byen og man ser tydelig skille når man kommer utenfra og inn i leiren. Det er som å komme in i en labyrint med smale mørke veier der det så vidt er plass til to personer å gå forbi hverandre. Vi var her i noen timer og spiste lunsj med familien og drakk kaffe hos forloveden.

Så dro vi ganske slitne til hotellet vårt i Hamra (en av de mer moderne delene av byen), spiste middag og sovna til en dårlig film på tv.
På lørdag ble det shopping. Litt klær, sko og ikke minst mange kaffe pauser der vi drakk kaffe latte! Arabisk kaffe er god (drikkes sterk i små kopper nesten som espresso), men det er ikke noe som en stor kaffe latte i et stort krus! Og de hadde soyamelk, Mmmm, da ble Christine glad:) På kvelden spiste vi god libanesisk mat på en restaurant med Dagfinn (Norwak representant i Beirut) og fikk smake på masse gode dipper og salater, som maten her hovedsakelig består av.

Søndag var vi på sightseeing i ”downtown” Beirut, som var nesten folketomt på grunn av bomben på fredag og militæret hadde satt opp masse checkpoints der vesker ble gjennomsøkt. Vi ble her litt og trasket rundt foer vi dro på Bay Rock Cafè for nok en kaffe og saa tok bussen hjem. Bussen vi fikk nå var enda verre en den forrige og sjåføren kjørte som en gal! Jeg pleier ikke å bli nervøs, men i svingene føltes det virkelig som om bussen skulle velte. Her og måtte vi ut halvveis og bytte buss….
Når vi endelig kom hjem fikk vi vite at det var demonstrasjoner i Beirut fordi mange mangler strøm og prisene på mat har skutt i været. Folk hadde brent dekk i gatene og sperret av flere av hovedveiene ut av byen (dette var bare en time etter at vi dro). Så hadde det blitt skyting og 8 stykker er drept (dere har sikkert faatt med detaljene paa nyhetene). Dette er en videreutvikling av demonstrasjoner vi har sett gjennom hele forrige uke, der opposisjonen oppfordrer folk til å demonstrere mot regjeringen.
Pga. helgens hendelser var det dermed landesorg i går og flere institusjoner, og skoler var stengt. I leiren var også alt stengt men her fordi Hamash en Palestinsk leder som bodde i eksil i Jordan og var en av stifterne av PLFP døde. Det ble flere markeringer og blant annet gikk de i tog gjennom byen med spillende korps og kiste for å symbolisere begravelsen…

Med andre ord en opplevelsesrik helg!!!! Men nå er vi tilbake i hverdagen. Sigrid har arabisk undervisning og skal være med barna på Abu Jihad i dag og jeg har engelsk undervisning på biblioteket og sirkusgruppe på Al Quds ungdomssenter.
Det pøser ned med regn i dag og blåser – skikkelig storm og vannet renner nedover gatene som en elv. Det er nå er jeg angrer på at gummistøvlene ligger hjemme i Oslo!

Mer streik og mer hverdag...

Starten på denne uken har vært preget, som Christine skrev, av situasjonen i Gaza. Både mandag og tirsdag var arbeidsstedene våre delvis stengt, mandag på grunn av streik og tirsdag på grunn av demonstrasjon. I tillegg har det vært ganske dårlig vær. Vind og regn. Vi tar med oss paraply og tenker ikke noe særlig mer over saken. Men tirsdag dukket det ikke opp noen på Christines engelskgruppe på biblioteket. ”It´s bad weather. People here don´t go out when it´s bad weather.” sa Hussein, biblioteksjefen. Neivel, tenkte vi og satt oss og drakk kaffe isteden (jeg hadde også sluttet tidligere denne dagen, engelskgruppa mi måtte dra tidlig for å rekke hjem og tilbake igjen til demonstrasjonen må vite). Vi lærer stadig.

I går fikk vi vite at skoler og senterne vi er på kom til å være stengt i dag. Streik igjen, denne gangen på grunn av de høye prisene i landet. I dag på arabisktimen fikk jeg vite at det var busssjåførene i Libanon som streiker på grunn av lave lønninger, og at ingenting i leiren er stengt. Flott, tenkte jeg og dro på Abu Jihad, senter for mennesker med diverse utviklingshemminger og funksjonshemninger hvor jeg er nesten hver dag. Men akkurat det senteret har valgt å holde stengt. På grunn av noe med bussene, men om det er i sympati med sjåførene og deres lave lønninger eller på grunn av de høye prisene eller noe annet er jeg ikke helt sikker på. Er ikke alltid så lett å finne ut akkurat hva som skjer, folk har gjerne litt ulike forklaringer. Om de har noen ordentlig forklaring i det hele tatt. Og litt variable engelskkunnskaper. Og så skjønner de ikke helt hvorfor jeg absolutt skal spør så mye og gir meg kaffe isteden.

På tross av diverse streiker og at folk ikke vil gå ut i dårlig vær begynner vår hverdag å ta mer og mer form her. For spesielt interesserte kommer her en presentasjon av en vanlig (i den grad det finnes) dag, feks en tirsdag, i vårt liv i Rashedie:

08:00: Vi står opp. En av oss lager frokost mens en andre hopper i dusjen. Under frokosten diskuterer blant annet vi hva vi har drømt i natt. Christine drømmer mye om kaker for tiden, Sigrid om kronprins Haakon Magnus.
09:00: En av oss går på arabisktime (altså, vi har annenhver dag), den andre blir hjemme og gjør akkurat det den har lyst til.
11:00: Christine møter sjefen for Abu Jihad-senteret senteret, Abbed, og gjør litt sekretærting for ham. Sigrid er med på undervisningen på Abu Jihad og har litt musikk og leker med ungene der.
12:00: Sigrid har engelskundervisning for en gjeng sydamer på Abu Jihad.
12:30: Christine har engelskundervisning for en jentegjeng på biblioteket.
13:30: Vi stikker på internetkafeen eller hjem.
14:00: Lunsjen er klar hjemme. Og den er god.
15:00: Vi drar til Al Quds ungdomssenter. Her har Sigrid musikkundervisning en dag og Christine sjonglering/sirkuskurs en dag. Og vi prøver å få til basketballtrening for jenter.
17:00: Vi er ferdig med undervisning og henging på Al Quds, og drar på besøk til noen eller hjem.
17.04: Drøssevis av unger løper etter oss og roper ”hello”, ”whatsyourname” og ”howareyoufine”.
17.08: Vi går forbi tenåringsgutta på hjørnet som plystrer og briljerer med sine engelskkunnskaper til oss (”fuckyouverymuch” eller som vi fikk her om dagen: ”Howareyou. Penis. Vagina.”). Vi later som ingenting. Det er ikke alltid så lett.
19:00: Kveldsmat hjemme med påfølgende tedrikking, TV-titting (hvis det er strøm) og skravling med familien og eventuelle besøkende.
21:00: Familien begynner å gjespe. Vi tar hintet og går opp til rommene våre i 2. etg. Her gjør vi arabisklekser, leser i en av de mange bøkene tidligere solidaritetsarbeidere har latt være igjen, prater, hører på musikk, gjør yoga og spiser appelsin.
22:30: Vi er trøtte. Vi venter fremdeles på at vi, begge utpregede B-mennesker, skal orke å være oppe lenger. Men foreløpig ser det altså ikke ut til å skje. Natta.

Men til helga blir det brudd i hverdagsrutinene (eller ”rutinene” om du vil), vi satser på Beirut-tur (hvis ikke sjåførene streiker igjen) og er spent på hva storbylivet har å by på.

Strike

Det var mye braak fra moskeen i gaar kveld og i dag morges. Braak i vaare oerer, for vi forstaar ikke spraaket, og taler i solidaritet for palestinerne i Gaza i deres oerer.
For Israel har kuttet forsyningene inn til Gaza, noe som har foert til en humanitaer krise i omraader der folk fra foer er fattige. De har lite mat, vann og siden soendag er de uten stroem. Og dette er kritisk, spesielt naa om vinteren. Paa nyhetene for noen dager siden sa de at det har vaert den kaldeste uka paa 40 aar her i Libanon og det har vi merket. Naar gradestocken kryper under null ute, gjoer den det ogsaa inne i husene. Vi har sovet med ullundertoey og tre, fire dyner og tepper og fortsatt vaert kalde. I tillegg bryter stroemmen som regel paa kveldene, men vi har heldigvis en gassovn i huset noe som gir litt varme. Men det er det ikke alle som har og vi har hoert at noen i leiren har frosset i hjel pga kulda om nettene naar stroemmen har vaert borte. Da kan man tenke seg hvor vanskelig det blir i Gaza naar stroemmen er helt borte...

Saa i dag har det vaert strike her i leiren; skolene, barnehager og andre institusjoner har vaert stengt for aa vise solidaritet med palestinerne i Gaza.. Og i morgen er det planlagt demonstrasjon i solidaritet og for aa markere at man ikke godtar Israels behandling av palestinerne.
Vi har dermed fri igjen og har sittet og drukket te med lederen for PLO's kvinneunion i Rashedieh – Hadji Alia, en kjempesoet og lattermild dame. I tillegg kom lederen for PLO's kvinneunion i Libanon paa besoek og vi fikk kjapt hilst paa henne foer hun forsvant i et moete. Hva de neste dagene bringer vet vi ikke, for strike, fridager og helligdager blir annonsert paa kort varsel, gjerne over hoeytalerne til moskeen kvelden i forveien....

Hverdagen kommer snikende...

I dag hadde vi vaar andre arabisktime. Naa holder vi paa aa laere det arabiske alfabetet og litt gloser og saant. Og oever paa aa uttale lyder jeg ikke ante fantes. Vanskelig, synes naa jeg. Men laereren vaar Soha er veldig trivelig, og etter hver time faar vi kaffe og sitter og slarver. Det er hyggelig, det.

Soendag var en rolig fridag, og etter en sen frokost i sola paa takterassen tok vi en rusletur til Beit Atfal Assomoud. Det er et slags aktivitetssenter for barn og unge der jeg var noen dager i praksis med musikkterapistudiet for to aar siden. Vi kommer nok ikke til aa vaere der saa veldig mye, de klarer seg godt paa egenhaand og dessuten proever vi fremdeles aa finne ut hvem som samarbeider med hvem, og hvem de vi samarbeider med synes det er greit at vi samarbeider med. Litt troeblete altsÂ. Uansett rakk vi aa faa med oss litt av oevelsen til musikkgruppa, som har hatt samarbeid med og jevnlige besoek av norske musikkpedagoger i noen aar (og derfor fikk jeg vaere der litt i praksisen min). Et hyggelig gjensyn var det, baade med stedet og menneskene. De hadde en liten konsert for oss, og spilte og sang blant annet "Ja, vi elsker dette landet" og musikkterapiklisjesangen "Naa maa du og jeg si hadet bra" – paa norsk.

I gaar hadde Christine engelskundervisning paa formiddagen mens jeg satt i sola og drakk te. Etter lunsj dro vi til Al Quds ungdomssenter. Vi skal ha litt aktiviteter der paa ettermiddagene, og i gaar var det tid for min foerste musikktime. Musikkgjengen bestaar av ca 12-13 gutter, yngste er kanskje ti aar og de eldste er ekstremt pubertale tenaaringer. Jeg skal laere dem litt piano og forskjellig, men siden det ikke var noe stroem og eneste pianoliknende instrument de har er et elektrisk orgel ble det litt vanskelig. Saa jeg viste dem litt paa gitaren de har, og resten av tida brukte vi til aa spille arabiske trommer og synge palestinske folkesanger. Noen av dem var rett og slett straalende flinke. Noen melodi var det vel ikke saerlig lett aa hoere, men sabla mye rytme! Og veldig mye braak og spetakkel selvfoelgelig – akkurat som jeg liker det...

Og med dette erklaerer jeg hverdagen vaar her i leiren for aapnet!

PS. En liten kommentar til Christines forrige innlegg. Har faktisk slutta aa vaakne av moske-boennen kl fem. Naa vaakner jeg isteden ca ti minutter foer, og kan ligge klar og vente til den kommer. Heldiggrisen. Men har naa ingen planer om aa staa opp for aa be med det foerste.

Moskeen roper fem ganger om dagen

I begynnelsen var det uvant, naa er det en del av hverdagen og ganske fint aa hoere paa.
Kl. 04.30 om morgen ved soloppgang er foerste boennerop (stakkars Sigrid vaakner fortsatt av den mens jeg sover gjennom:). Saa er det boennerop rundt tre ganger i loepet av dagen og siste ved solnedgang som naa er rundt kl.17.30 ... men naar dagene blir lenger vil dette forandre seg.
De siste dagene har vi hoert sang og koransitering fra moskeen oftere enn vanlig. En kvinne doede paa torsdag og det er sorgtid over hele leiren. Det var moren til en jente som jobber paa biblioteket der vi ogsaa holder til og har engelskundervisning. Moren hadde vaert paa reise til Mekka (Hadj) foer jul og var blitt syk paa reisen hjem. Paa torsdag doede hun paa sykehuset.
I tre dager har det vaert soergeperiode og alle som kjente henne eller noen i hennes familie drar paa besoek for aa vise sin medsorg. Vi var der paa loerdag: Mennene satt ute i ring ved moskeen sammen med mannen og soennen, drakk kaffe og roeyket. Kvinnene satt inne i huset og snakket sammen og troestet doetrene mens en religioes kvinne siterte historier fra koranen.

Ellers er det blitt ganske kalt; det er deilig i solen (rundt 15 grader) men i skyggen og inne i husene er det iskalt og vanskelig aa faa varmen i seg. Husene er bare byggd av mur og har steingulv noe som gjoer at det alltid er kjoelig inne.. Men vi har heldigvis ikke blitt syke ennaa og drikker boettevis av te og kaffe for aa holde varmen...

Neste uke er vi i full gang med engelskundervisning og forhaapentligvis noen akiviteter paa ungdomssenteret! Dagene flyr allerede:)

Christine paa takterassen vaar.

Sigrid paa bussen tilbake fra en naboleir etter aa ha feiret Martyrdagen for palestinske martyrer.

Og da var vi her!

I dag er det en uke siden vi landet i Beirut. En uke som har gått utrolig fort – og samtidig vart utrooolig lenge. Takket være våre forgjengere i ”jobben”, Jorunn og Kajsa som har vært her sammen med oss denne uka har vi hilst på mange nye mennesker, besøkt de fleste av stedene vi kommer til å jobbe på og vært på mange, mange te- og kaffebesøk. I går dro de hjem til Norge, og nå må vi klare oss på egen hånd. Akkurat nå virker det fullstendig usannsynlig at vi noen gang kommer til å finne frem i dette virvaret av trange gater og hus, men vi besto første ”test” i dag, vi kom oss, helt alene, frem til biblioteket hvor vi skal jobbe litt. Og vi finner veien til internetsjappa. Shwayy shwayy (litt etter litt...).


Første dagen vi kom og skulle inn i leiren måtte vi vente ved den libanesiske militær ’checkpointen’ i nesten en time! Her kontrollerer libaneserne hvem som kommer inn og ut av leiren og spesielt utlendinger blir sjekka. De skulle ha pass og leirtillatelse, ringte for å sjekke det opp og vifta med maskingeværene da de fant noe mistenkelig i bagasjen til Sigrid – norsk melkesjokolade ;) Til slutt lot de oss komme gjennom og siden da har det ikke tatt mer en 5-10 min for å slippe gjennom checkpointen. Det er for det meste unge gutter i førstegangstjeneste som står der og kjeder seg og da tar man seg god tid når man skal sjekke pass og leirtillatelse og gjerne ta seg en røyk og skrive litt den store kladdeboka...
Når vi kjørte inn i leiren denne første dagen var det en rar følelse - skummelt og spennende samtidig. Leiren er ikke så stor (ca 1-2 kvadratkilometer) men folk bor trangt (ca 25 000 innbyggere), ofte med tre generasjoner i et hus og med trange gater. Det libanesiske kloakksystemet går rett under leiren men palestinerne får ikke lov til å koble seg på, så de har rør ut av huset og ut i en liten kanal som renner midt i gata der vannet fra oppvask, matlaging, dusjen osv havner + en del søppel. Kloakken ser vi heldigvis ikke så mye til, den samles i septiktanker og tømmes en gang i blant.

Familien vi bor hos er kjempesøte! Veldig hyggelige og gjestfrie og inkluderte oss med en gang inn i familielivet. Amira, mor i huset og den ene sønnen snakker ganske bra engelsk noe som gjør alt mye lettere. Yngste sønn Fofo kan to ”setninger”: ”Come, my mother” (= moren min vil snakke med dere) og ”come eat”. Christine har allerede lært seg bitte litt (shweyy...) arabisk, Sigrid kan absolutt ingenting, men når arabiskundervisningen begynner på mandag regner vi med å snakke flytende :)

Dagene her tilbringes mye på besøk hos hverandre. Palestinere er veldig sosiale og skjønner ikke behovet vi nordmenn har for å være litt alene, spesielt ikke når man er syk! Hvorfor skulle man ville være alene da?! Å drikke te, kaffe og spise sammen er jo det beste som finnes. Heldigvis er Amira godt kjent med nordmenns sære vaner siden hun har hatt solidaritetsarbeidere boende i huset i flere år... Så vi har blitt kjent med mange allerede, fått god mat og sett uttallige barn som absolutt vil ha danseoppvisning for oss. De fleste synes Sigrid har et rart navn (”What? Your name is sigarette?”) og de kommenterer hvor ung de synes Christine ser ut (når vi skulle få leirtillatelse trodde kontormannen hun var 16 på passbildene som ble tatt tre dager før og var skeptisk til å ta de imot).

Ellers: kvinner bør ikke røyke ute på gata, ”Haram! Haram!” (skittent/synd), men de fleste røyker som svamper inne. Vi kan ikke ha vått hår når vi går ute, for det betyr at man nettopp har hatt sex ;) Lurer virkelig på hvor de har det fra… Man kan aldri være på et rom alene med en mann eller gå noen sted alene med en mann hvis man ikke er gift med han. Så det er mye å huske på… Leiren er jo som sagt ikke så stor så ryktene går og det er visst nesten som ”Frustrerte fruer” noen ganger, men veldig artig å høre på… Og sladder og skravling er jo noe å fylle tiden med siden ikke så mye annet skjer. Må bare passe på at rykter ikke spres om oss. Vi er jo ashnabiye (utlending), og får dermed en del oppmerksomhet. Ganske mye oppmerksomhet.

Test...

Bare en liten bloggtest! Vi faar naa se hva det blir av dette etterhvert. Kanskje vi tilogmed klarer aa legge ut bilder...?