Tida bare fyker av gårde. Forrige uke hadde vi storfint besøk fra Norge, av Elisabet som er vår koordinator i Paestinakomiteen. Og det var et veldig hyggelig møte, verken Christine eller jeg hadde møtt henne før, så endelig fikk vi satt et ansikt på denne blide telefonstemmen.

Ellers rusler og går tingene som normalt her. Jeg drar jo hjem til Norge neste uke, så denne uka er proppfull av hadet-besøk, og det drikkes enda mer kaffe og te enn vanlig. Og får mange gaver jeg ikke helt hva jeg skal gjøre med. For eksempel parfyme (pent brukt), gamle familiebilder og mat...
Jeg kommer tilbake noen uker til sommeren, og det er jeg veldig glad for.

I dag er siste dagen før ”vår-ferien” som varer i ti dager, så det er godstemning i hele leiren. Også på Abu Jihad, hvor både ansatte og barn bare ville spille tromme og danse. Og jeg måtte jo også danse litt, og nok en gang klarte jeg å unngå å imponere med mine ferdigheter i arabisk dans.

Og så må jeg snakke litt om været. Folk sier nordmenn snakker mye om været, men jeg synes nå folka i leiren snakker minst like mye om det. Og i alle fall nå, det har nemlig plutselig blitt steike varmt. Godt over 30 grader, og en slående varm vind, ørkenvind sier de, som slår meg i ansiktet straks jeg stikker hodet ut døra. Så da holder folk seg helst hjemme under viftene sine. Vi lo litt i vinter over disse raringene som ikke ville gå ut hvis det var litt regn eller vind. Nå vil vi helst også sitte inne sammen med dem på kalde stengulv og med vifte i umiddelbar nærhet. Jadda, vi har blitt godt tilpasset etter fire måneder her.