Og da var vi her!

I dag er det en uke siden vi landet i Beirut. En uke som har gått utrolig fort – og samtidig vart utrooolig lenge. Takket være våre forgjengere i ”jobben”, Jorunn og Kajsa som har vært her sammen med oss denne uka har vi hilst på mange nye mennesker, besøkt de fleste av stedene vi kommer til å jobbe på og vært på mange, mange te- og kaffebesøk. I går dro de hjem til Norge, og nå må vi klare oss på egen hånd. Akkurat nå virker det fullstendig usannsynlig at vi noen gang kommer til å finne frem i dette virvaret av trange gater og hus, men vi besto første ”test” i dag, vi kom oss, helt alene, frem til biblioteket hvor vi skal jobbe litt. Og vi finner veien til internetsjappa. Shwayy shwayy (litt etter litt...).


Første dagen vi kom og skulle inn i leiren måtte vi vente ved den libanesiske militær ’checkpointen’ i nesten en time! Her kontrollerer libaneserne hvem som kommer inn og ut av leiren og spesielt utlendinger blir sjekka. De skulle ha pass og leirtillatelse, ringte for å sjekke det opp og vifta med maskingeværene da de fant noe mistenkelig i bagasjen til Sigrid – norsk melkesjokolade ;) Til slutt lot de oss komme gjennom og siden da har det ikke tatt mer en 5-10 min for å slippe gjennom checkpointen. Det er for det meste unge gutter i førstegangstjeneste som står der og kjeder seg og da tar man seg god tid når man skal sjekke pass og leirtillatelse og gjerne ta seg en røyk og skrive litt den store kladdeboka...
Når vi kjørte inn i leiren denne første dagen var det en rar følelse - skummelt og spennende samtidig. Leiren er ikke så stor (ca 1-2 kvadratkilometer) men folk bor trangt (ca 25 000 innbyggere), ofte med tre generasjoner i et hus og med trange gater. Det libanesiske kloakksystemet går rett under leiren men palestinerne får ikke lov til å koble seg på, så de har rør ut av huset og ut i en liten kanal som renner midt i gata der vannet fra oppvask, matlaging, dusjen osv havner + en del søppel. Kloakken ser vi heldigvis ikke så mye til, den samles i septiktanker og tømmes en gang i blant.

Familien vi bor hos er kjempesøte! Veldig hyggelige og gjestfrie og inkluderte oss med en gang inn i familielivet. Amira, mor i huset og den ene sønnen snakker ganske bra engelsk noe som gjør alt mye lettere. Yngste sønn Fofo kan to ”setninger”: ”Come, my mother” (= moren min vil snakke med dere) og ”come eat”. Christine har allerede lært seg bitte litt (shweyy...) arabisk, Sigrid kan absolutt ingenting, men når arabiskundervisningen begynner på mandag regner vi med å snakke flytende :)

Dagene her tilbringes mye på besøk hos hverandre. Palestinere er veldig sosiale og skjønner ikke behovet vi nordmenn har for å være litt alene, spesielt ikke når man er syk! Hvorfor skulle man ville være alene da?! Å drikke te, kaffe og spise sammen er jo det beste som finnes. Heldigvis er Amira godt kjent med nordmenns sære vaner siden hun har hatt solidaritetsarbeidere boende i huset i flere år... Så vi har blitt kjent med mange allerede, fått god mat og sett uttallige barn som absolutt vil ha danseoppvisning for oss. De fleste synes Sigrid har et rart navn (”What? Your name is sigarette?”) og de kommenterer hvor ung de synes Christine ser ut (når vi skulle få leirtillatelse trodde kontormannen hun var 16 på passbildene som ble tatt tre dager før og var skeptisk til å ta de imot).

Ellers: kvinner bør ikke røyke ute på gata, ”Haram! Haram!” (skittent/synd), men de fleste røyker som svamper inne. Vi kan ikke ha vått hår når vi går ute, for det betyr at man nettopp har hatt sex ;) Lurer virkelig på hvor de har det fra… Man kan aldri være på et rom alene med en mann eller gå noen sted alene med en mann hvis man ikke er gift med han. Så det er mye å huske på… Leiren er jo som sagt ikke så stor så ryktene går og det er visst nesten som ”Frustrerte fruer” noen ganger, men veldig artig å høre på… Og sladder og skravling er jo noe å fylle tiden med siden ikke så mye annet skjer. Må bare passe på at rykter ikke spres om oss. Vi er jo ashnabiye (utlending), og får dermed en del oppmerksomhet. Ganske mye oppmerksomhet.