Mer streik og mer hverdag...

Starten på denne uken har vært preget, som Christine skrev, av situasjonen i Gaza. Både mandag og tirsdag var arbeidsstedene våre delvis stengt, mandag på grunn av streik og tirsdag på grunn av demonstrasjon. I tillegg har det vært ganske dårlig vær. Vind og regn. Vi tar med oss paraply og tenker ikke noe særlig mer over saken. Men tirsdag dukket det ikke opp noen på Christines engelskgruppe på biblioteket. ”It´s bad weather. People here don´t go out when it´s bad weather.” sa Hussein, biblioteksjefen. Neivel, tenkte vi og satt oss og drakk kaffe isteden (jeg hadde også sluttet tidligere denne dagen, engelskgruppa mi måtte dra tidlig for å rekke hjem og tilbake igjen til demonstrasjonen må vite). Vi lærer stadig.

I går fikk vi vite at skoler og senterne vi er på kom til å være stengt i dag. Streik igjen, denne gangen på grunn av de høye prisene i landet. I dag på arabisktimen fikk jeg vite at det var busssjåførene i Libanon som streiker på grunn av lave lønninger, og at ingenting i leiren er stengt. Flott, tenkte jeg og dro på Abu Jihad, senter for mennesker med diverse utviklingshemminger og funksjonshemninger hvor jeg er nesten hver dag. Men akkurat det senteret har valgt å holde stengt. På grunn av noe med bussene, men om det er i sympati med sjåførene og deres lave lønninger eller på grunn av de høye prisene eller noe annet er jeg ikke helt sikker på. Er ikke alltid så lett å finne ut akkurat hva som skjer, folk har gjerne litt ulike forklaringer. Om de har noen ordentlig forklaring i det hele tatt. Og litt variable engelskkunnskaper. Og så skjønner de ikke helt hvorfor jeg absolutt skal spør så mye og gir meg kaffe isteden.

På tross av diverse streiker og at folk ikke vil gå ut i dårlig vær begynner vår hverdag å ta mer og mer form her. For spesielt interesserte kommer her en presentasjon av en vanlig (i den grad det finnes) dag, feks en tirsdag, i vårt liv i Rashedie:

08:00: Vi står opp. En av oss lager frokost mens en andre hopper i dusjen. Under frokosten diskuterer blant annet vi hva vi har drømt i natt. Christine drømmer mye om kaker for tiden, Sigrid om kronprins Haakon Magnus.
09:00: En av oss går på arabisktime (altså, vi har annenhver dag), den andre blir hjemme og gjør akkurat det den har lyst til.
11:00: Christine møter sjefen for Abu Jihad-senteret senteret, Abbed, og gjør litt sekretærting for ham. Sigrid er med på undervisningen på Abu Jihad og har litt musikk og leker med ungene der.
12:00: Sigrid har engelskundervisning for en gjeng sydamer på Abu Jihad.
12:30: Christine har engelskundervisning for en jentegjeng på biblioteket.
13:30: Vi stikker på internetkafeen eller hjem.
14:00: Lunsjen er klar hjemme. Og den er god.
15:00: Vi drar til Al Quds ungdomssenter. Her har Sigrid musikkundervisning en dag og Christine sjonglering/sirkuskurs en dag. Og vi prøver å få til basketballtrening for jenter.
17:00: Vi er ferdig med undervisning og henging på Al Quds, og drar på besøk til noen eller hjem.
17.04: Drøssevis av unger løper etter oss og roper ”hello”, ”whatsyourname” og ”howareyoufine”.
17.08: Vi går forbi tenåringsgutta på hjørnet som plystrer og briljerer med sine engelskkunnskaper til oss (”fuckyouverymuch” eller som vi fikk her om dagen: ”Howareyou. Penis. Vagina.”). Vi later som ingenting. Det er ikke alltid så lett.
19:00: Kveldsmat hjemme med påfølgende tedrikking, TV-titting (hvis det er strøm) og skravling med familien og eventuelle besøkende.
21:00: Familien begynner å gjespe. Vi tar hintet og går opp til rommene våre i 2. etg. Her gjør vi arabisklekser, leser i en av de mange bøkene tidligere solidaritetsarbeidere har latt være igjen, prater, hører på musikk, gjør yoga og spiser appelsin.
22:30: Vi er trøtte. Vi venter fremdeles på at vi, begge utpregede B-mennesker, skal orke å være oppe lenger. Men foreløpig ser det altså ikke ut til å skje. Natta.

Men til helga blir det brudd i hverdagsrutinene (eller ”rutinene” om du vil), vi satser på Beirut-tur (hvis ikke sjåførene streiker igjen) og er spent på hva storbylivet har å by på.