Hverdagen kommer snikende...

I dag hadde vi vaar andre arabisktime. Naa holder vi paa aa laere det arabiske alfabetet og litt gloser og saant. Og oever paa aa uttale lyder jeg ikke ante fantes. Vanskelig, synes naa jeg. Men laereren vaar Soha er veldig trivelig, og etter hver time faar vi kaffe og sitter og slarver. Det er hyggelig, det.

Soendag var en rolig fridag, og etter en sen frokost i sola paa takterassen tok vi en rusletur til Beit Atfal Assomoud. Det er et slags aktivitetssenter for barn og unge der jeg var noen dager i praksis med musikkterapistudiet for to aar siden. Vi kommer nok ikke til aa vaere der saa veldig mye, de klarer seg godt paa egenhaand og dessuten proever vi fremdeles aa finne ut hvem som samarbeider med hvem, og hvem de vi samarbeider med synes det er greit at vi samarbeider med. Litt troeblete altsÂ. Uansett rakk vi aa faa med oss litt av oevelsen til musikkgruppa, som har hatt samarbeid med og jevnlige besoek av norske musikkpedagoger i noen aar (og derfor fikk jeg vaere der litt i praksisen min). Et hyggelig gjensyn var det, baade med stedet og menneskene. De hadde en liten konsert for oss, og spilte og sang blant annet "Ja, vi elsker dette landet" og musikkterapiklisjesangen "Naa maa du og jeg si hadet bra" – paa norsk.

I gaar hadde Christine engelskundervisning paa formiddagen mens jeg satt i sola og drakk te. Etter lunsj dro vi til Al Quds ungdomssenter. Vi skal ha litt aktiviteter der paa ettermiddagene, og i gaar var det tid for min foerste musikktime. Musikkgjengen bestaar av ca 12-13 gutter, yngste er kanskje ti aar og de eldste er ekstremt pubertale tenaaringer. Jeg skal laere dem litt piano og forskjellig, men siden det ikke var noe stroem og eneste pianoliknende instrument de har er et elektrisk orgel ble det litt vanskelig. Saa jeg viste dem litt paa gitaren de har, og resten av tida brukte vi til aa spille arabiske trommer og synge palestinske folkesanger. Noen av dem var rett og slett straalende flinke. Noen melodi var det vel ikke saerlig lett aa hoere, men sabla mye rytme! Og veldig mye braak og spetakkel selvfoelgelig – akkurat som jeg liker det...

Og med dette erklaerer jeg hverdagen vaar her i leiren for aapnet!

PS. En liten kommentar til Christines forrige innlegg. Har faktisk slutta aa vaakne av moske-boennen kl fem. Naa vaakner jeg isteden ca ti minutter foer, og kan ligge klar og vente til den kommer. Heldiggrisen. Men har naa ingen planer om aa staa opp for aa be med det foerste.