Ut paa tur... Og hjem igjen.

I uka som har gått har vi ikke vært mye hjemme i leiren. Onsdag dro vi til Beirut, ambassaden hadde invitert til samling for alle nordmenn og liknende i Libanon. Og det er visst ikke få, rundt 70 personer hadde visst sagt de skulle komme. Så mange kan jeg ikke tro at det var der, men det var allikevel en ganske stor gjeng og en riktig så hyggelig kveld. Og vi har fått mange visittkort til mange mennesker vi kan hilse på rundt omkring i landet.

Siden det er mid-term exams (hva er det norske uttrykket? Vel, vi har jo ikke noe sånt i Norge. Men det er ca halvdagsprøver ungene værsågod bør gjøre det bra på) er det ikke så mange unger som dukker opp på aktivitetene på senterne, så vi benytta sjansen til å ta oss en langhelg og få sett litt mer av landet. Etter et par dager i Beirut (med blant annet den obligatoriske kaffe latte-drikkingen og CD-shoppingen) dro vi nordover til den nest største byen Tripoli. Der traska vi rundt i en helt enormt stor souk (=godt, gammeldags marked. I trange, overbygde ”gater”), i masete trafikkerte gater og i mindre trafikkerte hyggelige gater. Tripoli er kjent for sine søtsaker, men vi styrer helst unna dem. De er fryktelig søte og klissete, og består enten av noe karamellaktig masse, mandler/nøtter eller noe melkekrem-greier. Eller dette i kombinasjon, gjerne dyppet i sukker eller fritert. Men vi feira at vi var i landets søksak-hovedstad med å spise store mengder is til lunsj.
Etter å ha traska og traska dro vi til overnattingsstedet vårt, et lite hotell drevet av en like liten familie, og la oss kl 21.30 for da var det ikke noe mer å finne på og veldig kaldt.
Neste morgen dro vi mot Beirut igjen, men vi stoppa i Byblos, en veldig sjarmerende liten fiskerlandsby. Her fikk vi også traska rundt i trange koselige gater, spist fransk mat til lunsj og tatt oss en ordentlig strandtur og rota litt i fjæra (ok, den strandturen hadde vi ikke noe valg om siden jeg insisterte på å gå en vei vi ikke visste hvor endte, men viste seg å ende nede ved sjøen et godt stykke fra dit vi egentlig skulle...).

Er alltid godt å få lufta seg litt, se noen nye steder, møte noen nye mennesker og få litt inntrykk av hva som rører seg der utenfor vår lille boble. Samtidig er det ikke tvil om at det er blitt leiren som er ”hjemme”, og at det er godt å komme tilbake hit! Til og med til strømmen som er fryktelig ustabil og aldri der når man trenger den og til internetsjappa med arabisk popmusikk på full guffe. Og (ok, kanskje ikke saa godt aa komme tilbake til, men de er naa blitt en del av hverdagen) til ungene som maser om ”whatsyournameIamfinethankyou”, til gutta på hjørnet som prøver seg på slibrigheter (”do you know how to sex?”) og til han ene mannen jeg alltid møter på vei til Al Quds-senteret som står i veikanten og småroper med stor innlevelse: ”Please don’t touch! Please!!” (Og bare så det er avklart: jeg er på ingen måte i nærheten av å ta på ham...).