Fredagsfrokosttanker

Solen skinner for tiden, vi satser på at våren har kommet. Jeg har lagt ullundertøyet på hylla for godt. Jeg tror Christie sover med det på enda, men det skjønner jeg ingenting av.
Jobbingen vår her og der går som vanlig, denne uken har det verken vært streik, demonstrasjon eller stengt på grunn av storm eller jordskjelv.

Og vi går på arabiskundervisning. Christine tre ganger i uka, jeg to.
I går etter timen, da det var tid for kaffe og slarving på takterrassen til Soha, læreren vår, snakka vi om det å oppdra unger. Ikke at jeg har noe særlig erfaring med akkurat det. Men det har hun. Hun og mannen har tre unger, noe som er forholdsvis lite i forhold til standarden her. Men hun mener det er nok, hun ønsker å ha mulighet til å følge opp alle sammen ordentlig. Generelt betyr mange unger trygghet for fremtiden her, mange som kan ta vare på deg når du blir gammel og ikke kan ta vare på deg selv. Det er ikke uvanlig med 10 unger i en familie. Men dette ser ut til å holde på å forandre seg så smått, i følge Soha er det nå vanlig å få rundt 7 unger. Og det er kvinnens oppgave å ta seg av barna og stelle huset. Dere som har diskutert litt med meg vet at det ikke skal mye til før jeg kommer med lange kvinnesaksprekener. Man kan si hva man vil om det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret her (og til en viss grad hjemme også). Noe jeg for så vidt gjerne gjør. Men det at kvinnen skal passe huset og ungene er i alle fall en oppgave å utføre, en slags mening i hverdagen. Det er ikke så lett for palestinere å skaffe seg jobb. I leiren er det svært begrensede muligheter. Utenfor leiren er det nå, i motsetning til tidligere, tillatt for palestinere ifølge libanesisk lov til å arbeide i de fleste yrker. Men å finne seg jobb er fremdeles ingen enkel sak. Å være mann og skulle forsørge familien økonomisk kan ikke være lett hvis man ikke har jobb og dermed ikke mulighet til nettopp det.

Kanskje dette endrer seg etter hvert. Mannen til Soha er en av de få mennene jeg har diskutert denne saken en del med, som regel i en fleipete tone, og vi ender ofte opp med at han later som han er sint på meg og roper ”you are not in Europe now!” (men så begynner han å le etterpå, så jeg regner med det er greit...). Han passer ungene av og til mens kona går på kurs. Og innrømmer, oss i mellom, at det hender han vasker litt hjemme. Hjemme hos familien vi bor hos har de en ordning alle tilsynelatende er fornøyde med, mor i huset går på jobben som fysioterapiassistent hver dag mens far i huset er hjemme og støvsuger og vasker opptil flere ganger om dagen. Og gjennom de ulike arbeidsstedene våre har vi møtt mange sterke kvinner i ledende posisjoner. Men dette er nok fremdeles unntak.

Ikke vet jeg hva som skal til for å forandre på mønstrene her, og ikke vet jeg hva som er beste løsning heller. Jeg vet bare at jeg er veldig glad for at jeg har mulighet til å gjøre stort sett som jeg vil uavhengig av etnisitet og kjønn, kan velge utdannelse og (i hvert fall til en viss grad!) jobb, og kan reise hvor jeg vil. Uten at det å måtte gifte meg med en utenlandsk mann er eneste løsning hvis jeg skulle ønske å reise bort.