Da var nok en uke i gang! Denne uka håper vi på fullt kjør og masse å gjøre, etter en noe slapp uke forrige uke med bare en arbeidsdag. Store deler av forrige uke var det skikkelig møkkavær - kaldt, regn, vind og haggel. Torsdag var de fleste steder åpne, men feks på Abu Jihad, hvor jeg møtte opp med friskt mot, var det ingen barn. Det var fremdeles ganske dårlig vær og dermed holder de fleste foreldrene barna sine hjemme. Går man ut kan man bli kald og våt, blir man kald og våt kan man bli syk, blir man syk må man til doktoren og/eller kjøpe medisin, og både doktor og medisin koster penger.
Heldigvis fikk vi hatt engelskgruppene våre på biblioteket på fredag, et tilbud om ekstraundervisning til noen av skolebarna. Christine hadde sin gruppe som består av søte, snille og stille jenter som stort sett gjør akkurat som hun sier. Og jeg hadde min gruppe som består av bråkete, mer eller mindre hyperaktive og fryktelig sjarmerende gutter som av og til gjør som jeg sier.

Paa soendag hadde vi en måneds jubileum! En måned siden vi dro fra Norge og ankom Beirut. Vi feira oss selv med kaffe og arabisklekser.
Vi blir mer og mer vant til livet og levemåten her, og folk begynner å vite hvem vi er. Da vi skulle hjem til leiren etter en bytur i Sour lørdag stoppa vi først noen serviser (dere vet, disse taxi-aktige bilene) som ikke ville kjøre oss (libanesiske sjåfører er ofte lite glad i å kjøre inn i leiren. Og de fatter ikke hva vi skal inn der å gjøre). Så stoppa en servis, og før vi fikk sagt noe som helst ropte sjåføren ”Rashedie?!”. I bilen satt en hyggelig ung mann vi aldri har sett før, men han kjente oss tydeligvis igjen. Og han kjørte oss nesten helt frem til døra. Dessuten fikk vi for første gang slippe gjennom checkpointen til leiren uten å måtte vise verken pass eller tillatelsen!

I dag er det livet fint her i leiren, sola skinner, folk er på jobbene sine. Og jeg har fått spille ”fotball” (=løpe vilt rundt etter en ball i bakgården, ha litt brytekamp innimellom og sparke ballen når det passer seg sånn), med et par av ungene på Abu Jihad. Folk trener jo stort sett ikke her, folk generelt vil vel helst sitte inne mye av tiden. Og jenter trener i allefall ikke. Så vi er strålende førnøyde med all bevegelse vi får. Og jeg er ikke minst fornøyd med å få spille fotball med noen på mitt eget nivå...