Da vi kom til Al Quds ungdomssenter er om dagen for å ha gruppene våre hadde de plutselig fått ny sjef der. Marwan, tidligere sjef hadde slutta (evt fått sparken, ikke så lett for oss å få med oss alt som skjer her), og de har fått ny sjef. Det var jo litt synd særlig i forhold til basketballtreningen for jenter vi håper å få i gang. Marwan var veldig ivrig på det og pusha oss veldig på å få det i gang. Mona, nye sjefen er også positiv, men ting tar jo straks litt lengre tid plutselig nå... Vi fortsetter med musikk- og sjonglerings/sirkusruppene våre, så får vi se. Vi begynner å lære oss å ikke planlegge for mye. Eller jo, vi kan gjerne planlegge, men vi må slutte å tro at ting blir som vi planlegger.

Ellers har vi fått vært i vår første bursdag her! Jalil, sønnen til Nora som jobber på Abu Jihad fylte to år på tirsdag, og da var det full feiring. Flere av søstrene til Nora og noen nabojenter. Ingen menn. Da ytterdøra var godt lukka og gardinene dratt for ble musikken skrudd på full guffe (ekte arabisk popmusikk – ”haabiiibiii”). Og plutselig kom en del av jentene som hadde forsvunnet inn på soverommet ut igjen, men nå var hijaber og ”anstendige” klær borte. Her skulle det danses, og det med flagrende hår, sminke og miniskjørt! De lærte oss depki, tradisjonell palestinsk dans og syns vel vi var sånn passe flinke. Utenom depkien besto dansingen stort sett av vrikking på hoftene og risting på puppene. De var litt mindre imponert over våre bidrag her. Etter en (laaang vil jeg påstå) stund med dansing var det tid for kake, og et par av jentene kom bærende med ei stor hvit bløtkake-aktig kake med blå pynt. Etter at lille Jalil hadde blåst ut lysene måtte vi spise, og jeg og Christine fikk de største kakestykkene jeg noen gang har sett. Så det var bare å smile og sette i gang aa spise denne kaka som var pen å se på, men fryktelig søt og med en ganske så svampaktig konsistens. Etter kake, frukt og brus var det mer dansing før vi plutselig fikk beskjed om at nå var festen over. Mulig det ikke skjedde så plutselig, vi har enda mange sosiale koder igjen å lære... Og så ble vi fulgt hjem av noen av jentene og lovet dem å komme på kaffebesøk en gang i fremtiden. Inshaallah.

Og så til slutt må jeg få gratulere Christine med ny bukse. Full av fjonge blomsterbroderier. På tirsdag sa hun til Amal på biblioteket at hun hadde fin bukse, dagen etter fikk hun den i gave. Sånn kan det gå.